ekstremistanEkstremistan
Aslak Nore
Aschehoug
294 sider

Hva skal til for å skrive en sakprosabok? Må du ha spesiell kunnskap på området? Bør man ha sterke meninger om temaet? Eller holder det at du har lyst å sette fokus på noe?

Aslak Nores Ekstremistan gjør meg usikker i forhold til disse spørsmålene. Boka handler om innvandring, multikulturalitet og hva dette gjør med det norske samfunnet. Det er lite som tyder på at han har spesiell kunnskap på feltet. Han leter opp alternative teorier for å belyse problemstillingene, ikke i kraft av å være utpreget velorientert innenfor temaet, men heller som en som leter etter nye forklaringsmodeller.

Nesten med vilje hadde jeg holdt meg unna de forskjellige debattinnleggene om boka før jeg leste den, men ut fra omtalen fikk jeg inntrykk av at han hadde kommet med sterke uttalelser. Likevel sliter jeg med å se hva han egentlig mener, hva han egentlig ønsker å si. Nore setter fokus på et tema som er betent og en debatt som har kjørt seg fast i norsk offentlighet, men han gjør det altså uten faglig ballast, eller et sterkt politisk standpunkt. Spørsmålet er om Ekstremistan har noe å fortelle når Nore på sett og vis ikke har noe å si.

Søkelyset han retter mot den nye virkeligheten i Norge, er nødvendig. Den offentlige debatten er stagnert mellom to poler som ikke snakker samme språk, og som er overbevist at de som er uenige er henholdsvis naive eller rasistiske. Nore peker på at begge parter har rett, og begge parter tar feil.

I boka snakker han om nivået av tillitt i et multikulturelle samfunn, om demografi som forklaringsmodell for kriminalitet og æreskultur, og om attentatforsøket på forlagssjef Nygård, men hovedsakelig snakker han om fotball. Kanskje er det min manglende erfaring på feltet som gjør at jeg syns denne metaforen og innfallsvinkelen blir repetitiv etter hvert, men den fungerer i forhold til det han vil si om de norske verdisynet. Likevel lurer jeg på hvorvidt tendensen med mindre dugnad og plikt er noe som preger nordmenn generelt, og ikke innvandrere spesielt. Det ble til at jeg også hang meg opp i uttalelsen på side 180 der han møter den norske kvinnen Birgit som har konvertert til islam:

I likhet med mange kvinner gift med menn som hindrer bevegelsesfriheten, har Birgit lagt på seg og pådratt seg diabetes.

Så vidt jeg kan se, oppgir han ikke noen kilde på dette, og jeg syns det er en litt spesiell slutning å trekke på egen hånd. Sånt skjer litt for ofte i boka til at jeg har fullstendig tillitt til at det han skriver har vært gjennom en grundig faktasjekk.

Mye av Ekstremistan bygger på Nores egne erfaringer fra oppveksten i Oslo, et Oslo som var vesentlig forskjellig fra det foreldregenerasjonen opplevde. Videre trekker han på sine erfaringer fra USA, ispedd intervjuer av ulike, og gjerne kontroversielle, forskere. Problemene dukker opp når han gjør for enkle resonnementer. Han tar med seg overfladiske poenger fra forskning som ikke direkte omhandler det temaet han vil si noe om og bruker dem for å trekke sine egne slutninger. Det kan virke som om han jobber på en måte jeg kan kjenne igjen fra mine egne semesteroppgaver: finn først ut hva du vil si, finn så kilder som kan støtte ideene dine. Det fungerer kanskje på bachelornivå, men definitivt ikke i bokform.

Det er positivt at Nore har gitt ut en velskrevet og lettlest bok om et tema som ikke er bortskjemt med nytenkning og friske innfallsvinkler. For de av oss som ikke har vokst opp i Oslo, men steder der innvandrerandelen er beskjeden, gir Nore ærlige og reflekterte betraktninger om hvordan endringen oppleves for norske ungdommer på Østlandet. Jeg savner likevel substans, innhold og standpunkt, og jeg tviler på at debatten kommer inn i et annet spor som følge av denne boka. Dessverre.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)