blackholeBlack Hole
Charles Burns
Kitchen Sink Press/Fantagraphic  1995-2005

“It was over. There was nothing left to say»

Ekle ting er fasinerende for mange. Jeg vet om en god del personer som ville syntes mye av det jeg gjør til dagelig  er ganske kvalmt, og som biolog er roting rundt i døde dyr og groteske svulster noe man  av og til må gjøre. Jeg lar som oftest ikke slike ting gå innpå meg, men ”Black Hole” er  gav meg ganske mange frysninger i løpet av 12 nummer. Heldigvis er det den gode typen frysninger.

”Black Hole” er satt i en amerikansk småby (originalt….) der en uhyggelig sykdom sprer seg blant tenåringer og unge voksne. Seksuelt overførbar og  uhelbredelig sprer den seg raskt, men stille gjennom skoleklasser og  andre grupper. Sykdommen induserer mutasjoner og groteske forvandlinger i ofrene, men dreper dem ikke. Mange får utvekster, andre får dyriske trekk eller andre svært synlige skavanker. Likevel blir ikke ofrene særlig syke utenom disse åpenlyse skavankene. De smittede blir raskt utstøtt både fra familie, skole og samfunnet likevel, mest fordi de er så uhyggelige å se på og fordi de noen ganger ikke er til å kjenne igjen.

Serien følger en gruppe slike tenåringer og unge voksne, to gutter og to jenter, mens de prøver å forstå hva det er som skjer med dem og hvordan de skal hanskes med det.

Sykdommen i ”Black Hole” er en åpenlys referanse til HIV. Det er særlig interessant hvordan Burns belyser fortielsen av sykdommen som det største problemet. Det tar flere nummer før man virkelig skjønner hva som skjer, flere av personene har bare merkelige utvekster eller forsvinner før man egentlig skjønner hvorfor. Sykdommens snakkes ikke om, det er ingen som går til legen, det faktum at det spres via seksuell kontakt er tabu. Selv den ene hovedpersonen, Chris, lyver lenge for seg selv og andre, og hun tviholder på sin uvitenhet.

At sykdommen ødelegger utseendet og spres seksuelt gjør at tenåringer ikke vil snakke om det med foreldre eller hverandre, på samme måte som HIVs kobling til sex og (ubegrunnet) til homoseksualitet gjorde og fortsatt gjør det vanskelig å snakke om. I tillegg spres rykter om hvordan man kan bli smittet og ideen om at de som er smittet har gjort seg skyld i det selv og ikke fortjener hjelp står sterkt. Avsky er de fleste karakterenes reaksjon når sykdommen kommer opp.

Dermed blir de smittedes største problem ikke sykdommen (som generelt sett ikke dreper dem etter at mutasjonene er ferdig utvokst), men samfunnets utstøtelse av dem. De lever i små grupper i skogen, lever av mat de kan stjele eller finne i søppelet, og folk er livredde for kontakt med dem fordi de tror de kan bli smittet.

charlesburnsspiralBeskrivelsen av sykdommen som et sort hull som trekker alt til seg er god, og man får inntrykk av at hele det lille samfunnet sirkler om denne massive mørke hemmeligheten som ingen vil snakke om. For de smittede er det enda mer klart at alt de er og har vært sakte blir slukt av det sorte hullet. Selvmordstanker er tilstedet i en større og større grad jo lenger ut i serien vi kommer.

De 3-4 hovedpersonene, litt etter hvordan du regner, opplever alt dette når de på sin måte må takle hva det er som skjer. Noen faller langt, som den populære, skoleflinke jenta Chris som begynner å miste huden på ganske ekle tidspunkt. Andre takler det bedre, og noen finner til og med et ”bedre” liv med andre smittede…dog skal det sies at man kommer lett unna om alt man gror er en liten, søt hale.

Ingen av karakterene er ”helter”, de får ingen spesielle krefter av å gro store eggformede byller under haka, de er vanlige unge mennesker som ved uheldige eller uvitende handlinger har endt opp som fullstendig utstøtt fra samfunnet. Tragedie er ikke en dekkende beskrivelse for handlingsforløpet.

Charles Burns tar opp et ømtålig tema med mesterlig hånd i ”Black Hole”. Han er subtil når han må, og svært direkte når han kan. Tegningen hans av personer er realistisk, mutasjonene groteske og gir frysninger. Dette er uten tvil meningen at vi skal få en slik reaksjon, de smittede skal føles ekle, de skal gi frysninger. Dermed er det lettere å forstå reaksjonene andre har til dem, for vi føler det samme.

Hvert nummer starter med et før/etter bilde av en av de som er rammet av sykdommen, og her er ofte forfatteren både kreativ og makaber. Dessverre er mange av disse bildene fjernet fra den samlede utgaven, noe som faktisk trekker en god del ned. ”Black Hole” er derfor å foretrekke i enkelt nummer.

Jeg har prøvBlackHole2d å finne det noen mener er Burns ”moralpreken” om sex før ekteskapet og narkotikamisbruk i serien, men kan ikke finne det. Sikker sex er noe alle bør tenke på, og Burns legger ikke skjul på at flere av de smittede kanskje burde vært mer forsiktige. Men det er ingen pekefinger her, og om den er der er den rettet mot ”moralens voktere” heller enn de unge.

Fortielsen, løgner og frykten for det ”urene” er det som driver smitten videre, ikke at ungdommer har sex. Og selv om det var det som hadde vært problemet, er løsningen på ingen måte den både vi og samfunnet i ”Black Hole” ser ut til å ha omfavnet.

Serien finnes på norsk som Sorte Hull, og er å finne på biblioteket.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)