Noen skjærer gresskar når det nærmer seg Halloween, mens andre av oss tilbringer dagevis i Oslo domkirke for å være med på urfremføringen av et nyskrevet requiem. Ragnar Søderlind er en norsk komponist, født 1941, som i tyve år har arbeidet med Et nordisk requiem. Til urfremføringen var «alle» med: Peter Szilvay som dirigent, Oslo domkor, Paulikor, Oslo domkirkes guttekor, Trefoldighet jentekor, syv solister, Kåre Nordstoga på orgel og Kringkastingsorkesteret. Det var litt av et trøkk!

Requiemet er en voldsom sak, med variasjoner fra finsk tango til en solist med gitar. I tillegg til de klassiske requiem-leddene har Søderlind brukt nordiske salmer og poesi fra nordiske diktere. Avslutningen var voldsom med en kombinasjon av «No livnar det i lundar», «Den blomstertid nu kommer» og en islandsk vårsalme «Fífil brekka gróin grund». Det var også tonesatt mye poesi av nordiske diktere. I programmet skriver komponisten:

Kanskje var det mulig å sette enkeltmenneskers tanker om en nært forestående død, hvor disse med sin tro og tvil settes opp mot den mektige kirkelige liturgien?

De syv poetene som var representert, har alle dødd unge: Edith Södergran, Henrik Wergeland, Tor Jonsson, Jens P. Jacobsen, Dan Andersson, Karin Boye og Pentti Saarikoski. Jeg synes han har kombinert disse varierte tekstene på en fantastisk måte. Koret vårt hadde ikke hørt alle delene før konserten, og jeg hadde en kjempeopplevelse av kombinasjonen av musikk og poesi.

I programmet skriver Søderlind også om hvordan requiemet er den kirkemusikken som trekker flest publikummere, kanskje fordi det er så allmennmenneskelig. Jeg tror dessverre ikke folk flest kommer til å høre Et nordisk requiem, slik kanskje Mozarts eller Verdis requiem er blitt allemannseie. Det er synd. Jeg vil bare oppfordre de som har muligheten til å høre reprisen på NRK Alltid klassisk torsdag 27. september kl 09.

Jeg finner ikke opptaket eller en podcast, men jeg håper det gjøres tilgjengelig på et tidspunkt, enten som CD eller på YouTube. I mellomtiden kan man lese tekstene. Et av diktene som traff meg rett i magen var å høre Tor Jonssons «Fossen».

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsògarmar
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv –

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor.
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsòg og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru –

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)