mørk dansMørk dans
Øyvind Egeland
Roman
Forlaget Oktober, 2014

Øyvind Egeland skriver setninger som går over flere sider. Setningene i debutromanen hans er lange, og det er et repeterende preg over disse setningene, setningene som består av beskrivelser og handlingsreferat, men hvor handlingen ikke er i beskrivelsene eller handlingsreferatene, nei handlingen i denne romanen er i hovedpersonen Olas indre sjelsliv, i hans tanker, refleksjoner og tilbakeblikk, og jeg forsøker med denne lange setningen å vise hvordan Egelands punktumfrykt fungerer i praksis, setningene er altså utrolig lange og svært utholdende, før de bare blir nødt til å gi seg ende over og la et punktum komme inn og sette seg som et gedigent troll som stiller seg i veien på skogsstien vi vandrer sammen med Ola på. Dette kunne blitt slitsomt, det kunne blitt et irritasjonsmoment, jeg kunne følt meg kvalt og hatt lyst til å rope ut om at nå må det da for svingende være på tide med et punktum? Men nei. Det fungerer. Fordi noen ganger er det jo bare sånn det høres ut inne i ens eget hode, er det ikke?

Og så kan det hende at de kliner hverandre inn med blåbær i ansiktet etterpå, hvis det er i august, mot slutten av sommerferien, etter at han har kommet hjem fra hytta i Trysil, og hun fra besteforeldrene sine på Sørlandet, kliner hverandre inn i ansiktet med alt det blåsvarte til det ikke er et eneste blåbær igjen på tunet deres, i det småvokste riset rundt de høye, litt forvridde furutrærne, og det ser ut som om de er blitt rammet av koldbrann, begge to, og en gang ber hun ham om å lukke øynene, hun har en overraskelse til ham, sier hun, og så lukker han øynene, og da han kjenner noe varmt og bløtt som pulserer mot leppene, noe som bare kan være hennes lepper, kan han ikke forstå noe annet, men tør jo knapt å tenke på det, der han står rett opp og ned på det nakne, brunrosa svaberget foran henne, og skjelver litt i kroppen, for så knekker han vel bare helt sammen i knærne, tenker han, hvis også tankene hans streifer leppene hennes, streifer dette varme og myke og gode som liksom passer helt perfekt til hans egne lepper, og han tør heller ikke å åpne øynene igjen, for så kan jo dette deilige brått forsvinne. 

Grunnen til at det fungerer så godt, er at det er slik Ola tenker. Denne kontinuerlige elva av ord og leddsetninger, ispedd komma som små steiner, og nå og da et punktum, gir boka en autentisk og virkelighetsnær stemme. Jeg tror på Ola når han forteller om orrleiken, om elgoksen med en attentakker på hodet, om ungene på skolen som skriver lapper om hvordan han stinker, kjøper deodorant til ham og er utspekulerte og ufine som bare unger uten tilstrekkelig konsekvensforståelse kan være. Og til dere som sier «ja, vi ble vel alle litt ertet på skolen, ble vi ikke?» – dette er ikke kameratslig erting, dette er stygg og altoppslukende mobbing og utfrysning.

De ser ned på ham. Han veit det. Akkurat som alle joggerne han møter på skogsbilveiene her inni Lillomarka ser ned på ham. Fordi han har kamuflasjejakke på seg, og ikke Frank Shorter. Fordi han har skitne gummistøvler på beina, og ikke nye, fancy joggesko som dem. Fordi den svarte joggebuksa han har på seg, ikke er av riktig merke, men bare en billig en som mora hans har kjøpt til ham over postordre, og som blir levert i pakker med tre i hver. Og fordi han ikke har slik plastflaske med ordentlig tut på, men bare den brusflaska som han kjøpte tidligere på dagen og som det har vært en halvliter cola i, men som nå er trekvart full av vann fra Grytebekken, som var iskaldt da han gikk ut for å hente det, og mista etiketten på flaska, men som nå er lunkent og attpåtil gulaktig og lukter myr og likner på piss, og som dermed får ham til å se teit ut, der han går – med kikkerten sin rundt halsen, i tilfelle han får «øye på noe», en nøtteskrike eller flaggspett i tretoppene, eller et bra tre å henge seg i, kanskje, og med noe som ser ut som piss, noe som ser ut som en tre-fire desiliter av hans egen urin eller noe, i en helt gjennomsiktig halvliters plastflaske stukket ned i den høyre bukselomme, som er altfor liten og trang til å kunne skjule det flaue, skamfulle innholdet. 

Ensomheten ligger som et tjukt lag over hele denne boka, den gjennomborer alt Ola opplever, tenker og er. Etter hvert som vi blir kjent med ham, ser vi at der han vandrer omkring i skogen helt alene, er det en helt vanlig gutt, en gutt som har begynt på veien til å bli mann. Pornobladene han finner blir ikke bare rekvisitter i fortellingen, de spiller en birolle, og blir portalen inn til et fantasirike hvor det er Ola som bestemmer, hvor han ikke er alene, hvor det er damer som gjør det han vil, som tar ham til samme sted som man kanskje kan gå ut i fra at mange tenåringsgutter drømmer seg til.

Ola skriver dikt, fotograferer og har en plan om å bli kunstner på heltid. Han sier han kjenner et slektskap til Rosseau, han er glad i Wergeland, han leser Fønhus og Børli, og det er i denne fiktive virkeligheten han føler et slags samhold. Det er sammen med disse gutta at han omtaler seg selv som en del av en gruppe, hvor han sier «vi» og «oss». Det er også her han planlegger fremtiden, i den verdenen som han både leser og skriver om, som han opplever og elsker, hvor han føler seg trygg og inkludert; i naturen.

Når han tenker på Wergeland, føler han seg ikke lenger så ensom. Og når han tenker på Rosseau. Så han er nok litt romantiker, han også. Han tenker at romantiker er det samme som levende. Og han tenker at det er derfor de hater oss så sterkt. 
Det er det brusende blodet, det er det sydende blodet, det er det levende blodet, det er det lengtende blodet, det er det vandrende blodet, det er taterblodet.
Det er taterblodet de egentlig hater i oss.
Det er blodet som flyter på himmelen. 
Det blodet som flakker over furustammene.
Det blodet som kommer fra sola. 
Det blodet som kommer fra flammene.

Det eneste jeg savner i romanen, er et sterkere driv utover i fortellingen, Egeland mister interessen min på et tidspunkt. Etter hvert som vi blir bedre kjent med Ola og hans virkelighet, opplever jeg at boka stagnerer litt, det finnes grenser for hvor mange episoder med å sitte i skogen og se elg eller fugl jeg lar meg begeistre over. Det tenderer også til at budskapet blir servert med teskje, som når han mot slutten av boka skriver «Der han kan sitte og leke seg med tissen sin når blodet raser gjennom den, og ingen andre vil leke med den, slik de andre barna ikke vil leke med ham, ikke ville komme ut og leke med ham, når han en sjelden gang i barndommen hadde dristet seg til å ringe på hos en eller annen.»

Mørk dans er, som tittelen så tydelig forteller, en bok om en verden stikk motsatt av den virkeligheten som presenteres i de solskinnsbadede sosiale mediene vi møter hver dag. Egeland har skrevet en bok som engasjerer leseren, som gjør at vi møter oss selv litt i døra – hadde vi likt Ola? Gutten med de gule tenna, som alltid går i gummistøvler, som helst løper omkring i skogen alene og som skriver dikt vi sikkert ikke hadde forstått – hadde vi selv tatt ham inn i varmen da vi var unge og ville være kule, godtatt, inkludert og kanskje var mest opptatt av å passe inn? Hvis sommerlektyren din ellers består av bøker fargesatt med rosa og ikledd blonder, anbefaler jeg deg å lese denne romanen, om ikke annet så for å gjenoppdage lysten til å gå på oppdagelsesferd i skogen.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)