Når jeg er i Oslo, og når jeg bor i Oslo og er på den rette kanten av byen, liker jeg alltid å ta en tur innom Tronsmo. Jeg kjøper ikke alltid noe, men jeg får alltid veldig lyst. En periode kjøpte jeg en haug med postkort med kule fotomotiver, antageligvis fordi jeg hadde planer om å lage en collage på en av de tomme veggene på rommet mitt. En periode hang jeg mye i kjelleren der tegneseriene er, og kom opp med The Life and Tales of Scrooge McDuck (Don Rosa, min Disney-man) og Fables. Sist gang kom jeg ut med en liten, grønnturkis bok som het Draw with me, av en rimelig anonym forfatter. Det står bare vik. Og kinesiske tegn, mange kinesiske tegn.

Ok. Dårlig eksempel. Ingen kinesiske tegn, og ingen fine farger. Men de er der, kors på halsen!

 

Den var så lita og fin, med tegninger og tekst, engelsk og kinesisk, at jeg ikke klarte å la være å plukke den med meg. Den kosta ikke mange kronene heller, bare 50. Mens jeg venta på trikken, begynte jeg å bla i den. Jeg fortsatte da jeg var på trikken, helt til jeg var ferdig og innså at jeg hadde havna på feil trikk, og følgelig måtte gå hele veien fra Gamlebyen til Grünerløkka. Like langt å gå der fra, som om jeg bare hadde gått fra byen.

Men så fin var faktisk boka. Så sjarmert ble jeg faktisk av de enkle illustrasjonene, de skarpe fargene og den kinesiske engelsken. Tekstene og bildene handler om alt og ingenting. De henger sammen hverandre. Utgjør en slags redigert dagbok. De handler om oppveksten. Om skolegang. Om Norge. Om å komme hjem igjen.

Særlig må jeg dra fram tekstene om Norge. I etterkant av 22. juli, var det unektelig spesielt å lese et par av disse. Norge er et «wonderland». De eldre i Norge plukker søppel fordi de er frivillige, i Hong Kong gjør de det for å få penger til å overleve. Norge skammer seg ikke over sin voldelige historie med vikingene, men er ærlige om den, til og med stolt, prøver ikke å dekke over vår fortid. Vi har velferd, vi har fred. Vi er åpne og tolerante, men likevel ikke alltid:

For example, they would say the cockroaches near the Fantoft student dormitary are imported from other countries. And, there was an angry woma who lived near Fantoft shouted loudly to a black man when he got lost. That day I felt so angry.  I felt that she destroyed the good brand of the Norwegian people. The only reason I can tell, is «Norwegian is also human being.»

Underfundige små historier på gebrokken engelsk. Det er så fint å snuble over små bøker som dette. Det trenger ikke alltid være et stort mesterverk for å være bra. Det er mye å hente i de tilfeldige, små bøkene også. De som ikke prøver å være mer enn det de er. Litt annerledes, litt off-beat og veldig sjarmerende.

 

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)