P1_5226Demoner 2014

Nationaltheatret, 2014

8. februar var det urpremiere på Demoner 2014. Stykket er basert på romanen De besatte  av Dostojevskij, og er skrevet av Geir Gulliksen. Han har flyttet handlingen fra Russland på 1800-tallet til Norge i 2014, med 22.7 som bakteppe for handlingen. Dette fikk meg til å tenke på samtalen vi hadde om bokhøsten på Chateau Neuf. Der  ble vi spurt om vi trodde litteraturen kom til å bli mer politisk. Kristin svarte at hun trodde at noen kom til å skrive om 22.7 i skjønnlitteraturen.  Mens hun snakket om det, tenkte jeg at jeg ikke selv har språket. Jeg kjenner igjen i følelsene som river og sliter i meg, for jeg har kjent på fortvilelse før. Følelsene er der, men ordene mangler. Setningene ligger der et sted i hjertet, men de greier ikke å komme seg opp til hodet og ut munnen.  Det kan virke som Geir Gulliksen også strevde litt med å finne frem til et språk som kunne romme alt som skjedde den julidagen, og alt som har skjedd etterpå. Men han har greid å lirke det frem, og skrevet et vakkert stykke om terrorisme, kjærlighet og nærhet.

Stykket er basert på Dostojevskijs roman De besatte, men handlingen er lagt til Norge i 2014. Gulliksen har beholdt de russiske navnene, som er litt rart. I første scene møter vi samboerparet Varvara og Stefan. De lever i et åpent forhold, men Stefan blir knust når han får vite at Varvara har forelsket seg i assistenten sin. Det hjerteskjærende øyeblikket blir avbrutt av radikale mennesker som skal holde et politisk møte i et rom Varvara har leier ut i leiligheten deres. Og nå blir det folksomt på scenen: Kirillov, en selvmordsforsker, Varvaras sønn Stavrogin og kona Darja, Sjatov, som er Darjas bror,  Stefans sønn Pjotr og Stefans tidligere elev Liza og mannen hennes Malik. Ja, det blir lett forvirrende når en gammel russer har stått for orginalen. Det er nok i overkant mange personer i stykket, som ødelegger litt for flyten.

I første akt planlegger de terror mot et uspesifisert mål, med begrunnelser som ikke gir mening. I andre akt vender de seg mot hverandre. Samtidig prøver de å finne ut av sine vanskelige forhold til kjærlighet.  We know who we should love/but we’re never certain how, synger kanadiske The Weakerthans. Personene i Demoner 2014 vil så gjerne elske og bli elsket igjen, men de vet ikke hvordan. Det gjør sterkt inntrykk å se følelser beskrevet så rått, samtidig som jeg synes det er vanskelig å synes synd på noen som planlegger å drepe.

Dagbladets anmelder mente at «(…) terroren med sine bomber, konspirasjoner og drap aldri passer helt inn«. Jeg er enig i at det er vanskelig å forstå hva ideologien deres er, men jeg tolket det som en kommentar til Breivik. Det er så vanskelig å forstå hvorfor han ble en terrorist. Vi leter med lys og lykter i barnevernsdokumenter, morens biografi og manifestet uten å finne noen grunner. Vi leter etter argumentsrekker som gir mening, men finner ingen som henger sammen. Slik er også terroristene i Demoner 2014. De har en forestilling om at Norge er truet, men greier ikke å peke på en fiende. Styrken til stykket ligger i at det greier å vise frem det absurde i en slik tenkemåte, samtidig som personene er komplekse og hele.

Jeg synes fortsatt det er vanskelig å snakke om 22.7.  Det er tøft å se det behandlet på scenen. Men det er helt nødvendig å snakke om det og forsøke å finne gode måter å snakke om det på. Demoner 2014 ga meg noen nye måter å tenke rundt det forferdelige som skjedde i 2011, som jeg, og nok andre med meg, trenger.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)