I 1982 utga Dag Solstad og Jon Michelets sin første bok om fotball-VM. Jeg har ofte lurt på hvordan det ble mottatt at nettopp disse to skrev en bok om fotball? I 1982 var vel den væpna revolusjonen stort sett avskaffet og de fleste hadde innsett at Pol Pot ikke hadde vært leverandør av det drømmesamfunnet man trodde, men likevel; fotball?? Jeg innbiller meg at det må ha vært tungt for mange, at venstresidens kulturelle yppersteprester hadde sunket så dypt. Om religion var opium for folket, var vel fotballen i hvert fall cannabis?

Det slo meg mens jeg leste Simon Critchleys bok «Det vi tenker på når vi tenker på fotball» at mye har skjedd når det gjelder fotballens kulturelle posisjon siden 80-tallet. I dag er det helt Comme il faut at politikere ser på fotball iført klubbskjerf, og kultureliten skammer seg ikke over å bekjenne seg som riddere av den runde ball. Og om Solstad og Michelets bok var den første ordentlige fotballboken i Norge (hvilket sikkert kan diskuteres), så er det ingen som lenger behandler fotballen stemoderlig: Det har kommet bøker om fotball og sosiologi, tall, psykologi, historisk og filosofisk betydning etc. Mange «ordentlige» forfattere har skrevet fotballbøker og markedet flommer over av biografier av varierende kvalitet. Alt fra «Jeg er Zlatan» som er glimrende, til «Æ– Historien om Solskjær» som var gørr kjedelig. (Og for de som lurer på om Ketil Bjørnstad virkelig kan være hylende morsom så les boken han og Ole Paus skrev etter VM i fotball i 98).

Simon Critchley er filosof men vel så relevant i denne sammenheng, han er fra Liverpool og vært Liverpool-supporter siden han var gutt og gikk på fotballkamp med far. Det er altså ikke en fjern filosof som setter seg ned og forsøker å forstå og forklare fotball, men en som har fotballen i hjertet og bruker sin filosofiske kunnskap til å forsøke å forstå den. Eller som han sier det selv, han ønsker å «komme nær, så nær selve kjernen som mulig, nær strukturen og det eksistensielle opphavet til opplevelsen slik den er, og la ordene gi den opplevelsen gjenklang, slik at vi kan se den i et nytt lys, med andre kjennetegn.»

Hvis du synes setningen over var tung, så er nok ikke dette boken for deg. For dette er ikke en lettfattelig kjappis-bok. Critchley går inn i denne tematikken ved å sitere (og debattere) folk som den østerrikske kontinentalfilosofen Hans-Georg Gadamer, Jean Paul Sartre, Jürgen Habermas m. fl. Det er kapitler som heter «Identitetens og ikke-identitetens teater», «Sosialisme», «Hvordan er det å være en ball» osv. Det er en bok som legger listen noe høyere enn de fleste bøker om fotball. For eksempel innledes kapittelet «Å av-subjektivere fotballen» slik: Fotball trenger en poetikk for å redde både den og oss fra glemselen. Den krever en fenomenologi der vi, for et lite øyeblikk og i øyeblikkenes øyeblikk, står fritt til å underordne oss skjebnens omskiftelige irrganger – og kanskje denne frivillige underkastelsen overfor skjebnens luner er den eneste ekte frihetsopplevelsen som er mulig for oss. La meg derfor forsøke å bevege meg inn i fotballens poetikk». Det er ikke den type ting man vanligvis finner når man leser om fotball og det er heller ikke sikkert at den jevne fotballsupporter er så opptatt av fotballens poetikk eller hva Aristoteles egentlig mente med Katarsis.

Fra generasjon til generasjon: Racing-fans i Buenos Aires – foto ©2018 Geir Ertzgaard

Critchley skriver tidvis morsomt og alt er innsiktsfullt. Han er til og med selvironisk når han skriver om det  alle tenkende fotballsupporter vil reflektere over i ny og ne, nemlig det idiotiske i at man lar 11 fremmede, vanligvis menn, og deres gjøren og laden på en fotballbane, få lov til å påvirke sinn og humør. Vi burde betrakte det hele med høflig, distansert  interesse i beste fall, men alt for mange av oss går all-in for et fotballag, noe som gjør at vi under sesongens gang, igjen og igjen befinner oss på randen av skuffelse, sammenbrudd, ekstase, magisk lykke osv. Hvordan vi kan tillate oss slike følelser på grunn av et fotballag er jo ren idioti, og vi vet det, men likevel. (Selv har jeg vært så uheldig at jeg en gang for mange, mange år siden av skjebnen ble tildelt Ski og Fotballklubben Lyn som mitt lag, noe som har gitt meg noen ytterst få gleder, men desto større skuffelser og oppoverbakker. Tenk bare på fjorårets sesongavslutning mot ……   Nei forresten, vi lar det ligge).

For at du skal kose deg med denne boken er det nok to faktorer som må på plass:

1. Du må virkelig like fotball.

2. Du bør nok også være en av dem som syntes at filosofien på ex.phil var mer enn bare en transportetappe til universitet.

Men scorer du to av to her, så bør dette være en bok du kan kose deg mye med. For den bringer fotballen opp til et høyere nivå. Et nivå som vi som elsker fotball, vet den hører hjemme på. Vi har bare ikke klart å artikulere det før nå!

Det vi tenker når vi tenker på fotball. Simon Critchley. Tiden Nors forlag. Overatt av Audun Vinger.

Henrik Seglem Grydeland

Henrik er gammel NRK-journalist og relativt ny fotballlærer på folkehøgskole i Stavanger. Er spesielt begeistret for sakprosa.
Henrik Seglem Grydeland

Latest posts by Henrik Seglem Grydeland (see all)