Meningen med livet
Oscar Brenifier, illustrert av Jacques Després
Oversatt av Tom Lotherington
Cappelen Damm, 2011

Gi gass, Ine
Tore Renberg, illustrert av Øyvind Torseter
Cappelen Damm, 2010

Hurra! Det kommer stadig vekk noen illustratører som overrasker og bruker nye teknikker for å skape spennende bilder. Øyvind Torseter har jeg fulgt med på gjennom Mor og far i himmelen og Eg er ein frosk, men Jacques Després er et nytt bekjentskap.

Illustrasjonene i disse bildebøkene imponerer meg, og spiller på noen av de samme strengene. De er gjennomtenkte og uhyre godt komponert, og åpner for å stoppe opp på hvert eneste oppslag og betrakte den enkelte illustrasjonen som et eget kunstverk. Det stillfarende kjennetegner begge illustratørene, og som voksen leser er jeg dypt imponert.

Tore Renberg har skrevet om Ine, en jente på kanskje seks–syv år som skal hugge et tre med en øks, og hun har med seg lillebroren Hasse som er veldig glad i traktorer. Teksten er ganske tøff, og samspillet mellom den sprettende teksten og de rolige illustrasjonene er overraskende. Den blir kanskje til og med litt skrekkfilmaktig: Åh, du vet jo så godt hva som vil skje når en vakker jente i vakre omgivelser tar med seg en øks… Men – spoileralert – det skjer heldigvis ikke.

Meningen med livet er skrevet av Oscar Brenifier, som har doktorgrad i filosofi. I boken utforsker han det store spørsmålet:

Hva meningen med livet er kan vi ha veldig forskjellige oppfatninger om. Til og med helt motsatte…
Det er noen som mener at livet har mest mening når det er fylt opp med mye forskjellig, når man eier massevis av saker og ting.
Andre synes at livet har mest mening når ingenting står i veien for å bevege seg fritt.

Meningen med livet bør nok forstås som sakprosa for barn, selv om skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur for barn er ganske flytende. Jeg opplever boken veldig didaktisk, og det avsluttes med «Og hva tror du?» som tydeliggjør bokens ønske om å skape undring. Overtydeliggjør, bør jeg vel si. Jeg er nok litt allergisk mot at barn ikke skal få lese noe mellom linjene.

Språket kunne godt tatt opp i seg flere skjønnlitterære virkemidler. Det føles oppramsende og skaper en monolog fra voksen til barn. En fare ved å bare bruke «noen» og «andre» og ikke gi bokens personer navn, er at når man prøver å beskrive alle, ender man opp med å ikke beskrive noen. De anonyme subjektene fremmedgjør i stedet for å gjøre allmenngyldig.

Forslagene til hva som er meningen med livet presenteres i motsetningspar, og disse kan være ganske store og svulstige. Men da er det Després omformer de store ordene til konkrete situasjoner: Påstanden «Noen tenker at livet går ut på å godta at noe kan gjøre vondt, og at det går an å overvinne vanskeligheter.» er illustrert med en liten fyr som reiser et telt i regnvær. Åh, har vi ikke alle en gang reist et telt i et regnvær og lurt på hva meningen med livet er? Humoren i illustrasjonene gjør at jeg til tross for allergien for svulstige ord får sansen for denne boken, og tror at den kan være et godt utgangspunkt for en samtale.

Nei, jeg liker nok bedre Gi gass, Ine. Det skjer ikke så mye i boken, men Tore Renberg har et lett og hverdagslig språk som også krydres med humor og gjentagende elementer. Særlig Hasses catchprase «Og traktor!» er stadig et overraskelseselement.

Så begynner Ine å svinge øksen.
Wow!
Det skulle du sett!
Når Ine svinger øksen!
Det ser så bra ut!

Hurra! roper Hasse.
He he! roper Ine.
Jaja! roper Hasse.
Ho ho! roper Ine!
Traaaaaktooooor! roper Hasse.

Det er lett å bli litt lykkelig når man får gleden av å være leser i en samtid der flinke forfattere og flinke illustratører får jobbe sammen. Jeg spår bildebøkene en lys fremtid.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)