sjelens_amerika-knausgard_karl_ove-23983041-117214369-frnt

Karl Ove Knausgård

«Det monofone mennesket» fra tekstsamlingen «Sjelens amerika»

Forlaget Oktober, 2013

 

Mellom mørke kaffekopper, ufattelige nyhetsbilder og tung litteratur får Knausgårds nye essaysamling meg til å stoppe opp. Flere ganger. Tankestrømmer flyter mellom hverdagssitusajoner, filosofer, kunstutstillinger og massemord. Han stiller spørsmål ved refleksjonen i kaffekoppen, personene bak de ekstreme nyhetene og individet bak ismene i litteraturen. Det slår meg at han evner å se mennesket der jeg ikke trodde det eksisterte.

Dette er også i aller høyeste grad tilfellet i essayet «Det monofone mennesket». Et år etter 22. Juli bringer Knausgård mennesket bak handlingen frem. En person som stod utenfor samfunnet, utenfor rasjonaliteten, og utenfor det mennesklige. En inhuman, en uforståelig og en samfunnsavkoblet handling blir i Knausgårds tankestrøm nettopp gjort til noe menneskelig. Han løfter frem individet, og ser på hva som ligger bak. På oppvekst, ideologier og ytre påvirkninger.

«Fasit er det eksakt konkrete svaret, vanligvis brukt i forbindelse med matematiske oppgaver, og jeg tror ikke vi har fasit til noe menneske. Det menensklige er ingen eksakt vitenskap, hvordan kan det være det, vi kjenner ikke engang oss selv og våre egne motiver til bunns. Jeg tror ikke Breivik representerer noe nytt i det mennesklige, jeg tror som Sigrid Undset at menneskehjertet er uforanderlig».

Knausgård leder vei gjennom en overveid tankestrøm, fra regjeringskvartalet i Oslo til Adolf Hitlers barndomshjem. Fra Breiviks relasjon til sminke, gjennom overveielser av ideologiens makt og frem til Gustave Flauberts sceniske  beskrivelser av dyredrap i «Legenden om sankt Julian den gjestfire». Gjennom å portrettere og diskutere viser Knausgård frem det mennesklige i sminken, ideologien og manien.

Disse bildene som er laget i litteraturen, på skjermen, i dataspillene. Disse bildene som dukker opp på nyhetene, disse bildene som er så ufattelige idet de blir virkelighet som man kan strekke ut hånden å føle på.

«(..) For vi lever i en tid hvor alt som skjer, blir omgjort til bilder, som løsrevet fra sine fysiologiske omgivelser svever i himmelen over våre hoder, denne uendelige vrimmelen av nyhetshendelser og kjendisaktiviteter, liv og skjebner som vi uforpliktet tar del i hver eneste dag, siden deres nærvær i vår virkelighet er abstrakt og konsekvensløs, lik fiksjon. For alle andre enn de pårørende er Utøya nå en del av denne verden»

«Ideologier er store, mennesker er det ikke» skriver Knausgård. Og utifra denne påstanden pensler essayet seg inn på undersøkelsen av samfunnet, ideologien og oppveksten bak et menneske som utfører umennesklige handlinger. Det danner et spennende og leseverdig bilde av mediene, ideologiske handlinger og sist, men ikke minst, mennesket.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)