linnea2Kjære av Linnéa Myhre er en bok sammensatt av brev, den begynner med et selvmordsbrev og avslutter med et kjærlighetsbrev. Språket i boken er muntlig og spesielt i brevet som egentlig bare er en samling aforismer, fungerer dette veldig godt. Den negative tonen balanserer og fungerer dessuten bra som comic relief i alt det seriøse.

Vi følger en hovedperson som tør vise seg fra flere sider og jeg synes utviklingen i historien drives fint frem av brevene. Det er stor variasjon i stemningen de er skrevet i og de er rettet mot både familie, venner, restauranter, terapeuter og matvareprodusenter. I brevet til tacoprodusenten Santa Maria kommer det en fin anekdote om Linnéa som spiser rå kjøttdeig og er redd for å kanskje være kannibal. Det er slike refleksjoner jeg ønsker meg mer av, som er overraskende og særegne. Ellers handler det brevet mest om hennes tacosyn og reglene i taco og det er tydelig at dette ikke er en seriøs forbrukerhenvendelse. En finurlig måte å la leseren bli kjent med hovedpersonen på, samtidig som Linnéa får strekke seg ut mot verden fra sin egen stue. Men dessverre ødelegger hun det med å bli for overforklarende og skrive ting som ”Jeg vil egentlig bare snakke med noen. Til noen”. Hadde denne setningen stått i kontrast til teksten kunne det sikkert funket, men her skjønner man det uansett ut av sammenhengen og det blir mye smør på flesk.

Enkelte steder er Myhre veldig vaklende i brevsjangeren. Det påståtte selvmordsbrevet skrevet til hovedpersonens mor, minner mest om det man forventer fra innledningen av en roman. Hun henvender seg både til moren og leseren, moren omtales både som tredjeperson og andreperson, mamma og du. Jeg forstår ikke om dette er intendert eller lite gjennomarbeidet, det gir i hvert fall ikke et heldig førsteinntrykk. Det blir for rotete og kræsjer for mye med sjangeren hun har valgt. Dessuten er språket veldig varierende, noen steder er det veldig fint, men ofte føles setningene litt for automatiske, de slutter der du forventer de skal. Dette gjelder egentlig for hele boken. Hun har også en tendens til å kommentere sin egen tekst eller at språket blir muntlig i negativ forstand. Setninger som ”nå skal jeg komme til poenget” synes jeg er overflødige, for unnskyldende og jeg ser ikke hvorfor de er nødvendige. Selv om man kanskje faktisk kunne skrevet det i et brev, betyr det ikke at det funker litterært. Jeg skulle ønske hun hadde jobbet mer med det språklige, da tror jeg boken kunne løftet seg mange hakk. Romanen er dessuten veldig festet i tid og mer lik en blogg enn det jeg ville foretrukket. Hun skriver for akkurat nå og jeg er usikker på hvor godt alle de spesifikke referansene vil bli mottatt om ti/tjue år.

Vekslingen mellom det rasjonelle og det irrasjonelle funker noen ganger veldig fint og gjør boken morsom. Andre ganger virker det som om tankerekken ikke er helt ferdig tenkt fra forfatterens side og noen ganger ble jeg litt irritert over hvor lite reflektert hovedpersonen blir fremstilt. Sånn som når hun kritiserer Dagbladet og VG for unødvendig slanke-og kroppspress.

For det er summen av disse artiklene som gjør oss syke, og selv om VG og Dagbladet høster klikk fra helvete, må de vite at de er skyldige i unge gutters og jenters kommende og evige kamp mot sin egen kropp.

Selv om media er med på å skape dette presset virker det fjernt for meg å ikke tenke på hva som gjør at disse mediene eksisterer i utgangspunktet. Det er tross alt ikke nødvendigvis media alene som skaper dette, men menneskene som støtter slike aviser med leseklikk, abonnementer og løssalg. Det er dette folket vil ha og noe hovedpersonen selv velger å utsette seg for. Det virker merkelig å legge et moralsk ansvar på tabloidaviser uten å reflektere over det moralske ansvaret man selv har. Hvorfor får ikke overfladiskhet eller forfengelighet skylden? Uten å reflektere mer over emnet når hun først tar det opp, sitter jeg igjen med et ganske dårlig inntrykk. I stedet for å tenke over sin egen rolle fraskriver hun seg alt ansvar, noe som virker veldig rart. Så vidt jeg vet er det ingen som blir tvunget til å lese tabloidaviser. Slike brudd og mangler i tankerekken kan si veldig mye om selve karakteren, men her virker det mest som forfatteren bare regner med at alle er enige i det hun skriver, og at man ikke trenger si noe mer om saken. Det hadde for eksempel vært mye mer interessant å lese om hvorfor hun tror at disse avisoverskriftene påvirker henne så mye og hvorfor dette kroppspresset fikk så mye å si for akkurat henne.

Det er noen steder hvor Kjære er herlig selvrefererende, noe som skapte en fin helhet og en følelse av innforståtthet mellom boken og leser. Men samtidig blir noen av poengene gjentatt for mange ganger, som ”Jeg vil bare bli sett”. Vi som lesere skjønner dette veldig raskt ut fra teksten og kanskje spesielt siden hovedpersonen sier ja til å være forsidepike på et manneblad. Jeg vil tro man skal lete lenge for å finne en mer åpenbar metafor, vi trenger ikke hele tiden bli fortalt det i tillegg. Samtidig så unnskylder hun seg hele tiden. ”Beklager det er så mye meg”. Det skal kanskje skape en effekt, at hun vil bli sett hele tiden, men hun vil ikke bli sett samtidig. Noe som i seg selv kunne fungert veldig bra, men når det stadig sies rett ut så blir jeg heller lei enn at jeg får sympati. Kanskje det er ment komisk siden det er en selvbiografisk roman, men jeg synes det er mest irriterende.

Jeg likte ideen med å starte med et selvmordsbrev og så gå mot å klare livet igjen, spesielt med en litt kynisk og morsom tone, men etter å ha lest boken sitter jeg igjen med et litt ambivalent inntrykk. Jeg skulle ønske hun hadde mer tillitt til leseren, da det er for mye som er overforklart. Noen ganger fungerer klartekst veldig bra, når det er overdrevet og morsomt, mens ofte blinker varsellampen ”show, dont tell” i hodet mitt, spesielt siden hun noen steder både viser og forteller samtidig. Når det er sagt, så synes jeg boken til tider var både morsom, sår og underholdene, men den virket uferdig, som om den hadde et potensial den ikke nådde opp til.

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)