Det glade vanvidd
Elin Ørjasæter
Aschehoug 2011
165 sider

Gitt at det hvert år utgis tusenvis av bøker på norsk, hva kan man forlange av noen som skriver en bok? Hvor mye må de faktisk ha å komme med for å kunne forsvare utgivelsen?

Det glade vanvidd er den nyeste boka til Elin Ørjasæter, der hun tar for seg alle mulige temaer hun har interesse for. Ørjasæter er kommentator for en nettavis, med bakgrunn fra næringslivet, og dersom du leser dette er sannsynligheten også høy for at du kjenner henne fra Twitter.

Kommentatorer er i seg selv en litt merkelig rase, i avisene henger de rundt og mener noe om nyhetsbildet, om offentligheten. Noen er ekspertkommentatorer, andre er profilerte og kanskje provoserende, eller, i verste fall, spaltefyll. Elin Ørjasæter har åpenbart kompetanse om mange ting, men neppe inngående i alle temaene som boka hennes tar opp. Så fremt det å ha kompetanse på sitt eget liv ikke er spesielt kvalifiserende. Hun slenger ut påstander, krydret med fakta, men hovedsaklig meningsbaserte. Hva sier det om den norske offentligheten at en kommentator som uttaler seg ”om det meste” på høvelig intelligent og fornuftig vis, blir så profilert at de kan gi ut en bok om sin synsing i øst og vest? Er vi så utsultet på sunn fornuft?

For her forteller hun villig vekk, om hvordan kvinner er, hvordan asiatere (!) er, hvordan menn er, hvordan ungdommer er, hvordan mobbeoffer er, hva diagnoser er. I det hele tatt et slags VM i generalisering. Et typisk trekk for kommentatorsjangeren, men et grep som blir mer og mer banalt jo flere sider man leser med det.

Sånn er du dersom du er mann:

Mannen er kanskje lite god til å prate om følelser, men han skjønner forskjellen mellom rett og galt. Han slår ikke dem som er svakere enn ham. Han drikker ikke opp lønnen. Nei, han går på Clas Ohlsson når han fortjener en oppmuntring. Og når livet butter går han ned i garasjen og mekker, eller han braser ut i marka i uveisomt lende for virkelig å kjase seg ut. Den norske mannen går lange turer når han er lei seg. Jo større sorg, jo lengre tur. Han foretrekker grantrær framfor psykologer. Det gjør han ofte rett i.

Eller slik er du, dagens kvinne:

Hvor blir det av stoltheten i de gamle kvinneyrkene? Dagens lærere, ergoterapeuter og sykepleiere løper inn i den nye tid, der selvsentrert kreativitet betyr mer enn å bidra til å bygge samfunnet. Dagens kvinner er mer stolte av å slutte i yrket sitt enn å ha det.

Side med side av VM i generalisering arrangeres parallelt med NM i motstridende meninger. Ørjasæter tar seg gjerne frihet til å endre mening i løpet av en tekst, nesten beundringsverdig, vi er alt for få som bytter mening i ny og ne, men til tider er det med på å gjøre hele boka substansløs. Boka begynner med det som kanskje er min favorittdel, ”Barna”. Den fikk jeg mye interessant ut av, hvordan forfatteren har opplevd det å være karrierekvinne, mens mannen har jobbet deltid og hatt hovedansvaret for hus og hjem. Det er givende å høre hvordan noen opplever det i praksis. Det å måtte gi opp makten over sine barn, fordømmelse fra andre mødre, sine egne forventninger og hvordan sosiale normer hele tiden fremhever at det er en uvant fordeling mellom kjønnene. Ja, hvordan sågar Kristin Clemet latterliggjorde at Ørjasæters mann tok ansvar i heimen (her må jeg si at jeg føler Clemet blir tillagt en sterkere mening enn den hun sannsynligvis la opp til). I det hele tatt en interessant del om kvinners rolle i samfunnet, med en god del (berettiget) klaging på hvordan hun ble sett på som karrierekvinne og mor. Men så, lengre ut i boka, er det Liza Marklund som får gjennomgå, fordi hun er feminist, og pen. Fordi hun er opptatt av likhet mellom kjønnene.

Som kvinne vet jeg nemlig at man kan ikke se sånn ut som Marklund uten å legge ganske mye tid og penger i saken. Ved å bruke utrykket ”annenrangs borger ” om seg selv, et uttrykk som knytter an til menneskerettighetsbegrepet, bli altså hennes utseende en ren provokasjon. En stor del av jordens befolkning lever fortsatt i fattigdom. (…..) Dagens utfordringer går langs to akser: Fattig og rik. Syk og frisk. Alt annet er løgn. Sludder og vås.

Harde ord fra en som har brukt brorparten av boka si på å snakke om nettopp kjønn, og kjønnsforskjeller. Ut over dette, som nevnes som en bisetning i et angrep på Marklund, nevner Ørjasæter verdens fattige i ett annet ”innlegg” i boka, når hun forklarer oss hvordan containerteknologien og frakteskipet har fått verden ut av fattigdom, ja, hun oppfordrer oss:

Glem u-landene. De finnes ikke lenger, i hvert fall ikke slik vi lærte på skolen.

Utover det ene innlegget fikk ikke dagens største utfordring mer spalteplass i denne boka. Det glade vanvidd er lettlest, noe er interessant, noe er morsomt, men som helhet, som bok, er det en lettvekter av dimensjoner. Saksprosaens svar på krim eller chick lit (jeg var usikker på om jeg ville ha krimelskerne eller chick lit-elskerne på nakken, så jeg gikk for begge). Men dersom en hver bok skulle være nødt til å forsvare sin eksistens, så vet jeg ikke hvor godt denne hadde klart seg. Tekstene kler kommentatorspalteformatet bedre enn stive permer.