indexNora fra «Kasiopeiias bøker» og Elin fra «Bokelskerinnen» har de siste dagene skrevet at de er frustrerte over at forlag pusher på dem bøker fra kjente forfattere, mens ingen forteller dem om debutforfatterne og dikterne. Slik jeg leser dem, mener de at det er for mye fokus på bestselgere. De ønsker at forlagene skal snakke mer om de ukjente forfatterne.  Elin skriver at ”jeg tror likevel at det ville vært mulig å skape bestselgere av mer ukjente forfattere og debutanter, om man bare hadde blitt presentert for dem.” Jeg får lyst til å skrive med caps lock og utropstegn, for det er jo nettopp dette som skjer. Bestselgere kommer ikke fra et eget land med vidunderbarn regjert av Dan Brown. Mange forfattere begynner i det små, og så sprer ryktet seg mellom folk, enten på fest eller på Twitter. Noen treffer tidsånden så det synger med første bok, mens andre trenger noen bøker før de blir skikkelig kjente. Og hvem trenger reklame for å oppdage gode bøker? Jeg finner perlene mine uten hjelp fra markedsføringsavdelingene til forlagene.

For det er noen ting jeg ikke skjønner med innleggene og alle som er enige med dem i kommentarfeltene. Det første er tanken om at forlag burde være drevet i en kommunistisk ånd der man ikke liker å tjene penger. Og selv om FrP før valget  mente at vi lever i den siste sovjetstat, så lever vi i et kapitalistisk samfunn. I beste fall tjener vi penger på noe vi liker å gjøre, men noen ganger går vi på jobb fordi vi liker å betale leia og strømregninger. Forlagene gir ut de store bøkene for å gi ut de små bøkene. Og de gir ut de store bøkene fordi de oppriktig mener at Grytten og Michelet skriver gode bøker. Og her, mine damer og herrer, vil jeg gjerne øse av min livsvisdom: hater du En sjøens helt like mye som jeg gjør, så kan du lese noe annet.

Det er det jeg tror er sakens kjerne, nemlig at man skulle ønske at forlagene snakket om de ukjente forfatterne og debutantene. Det gjør de jo også. Da Aschehoug presenterte høstlista si, sto debutant Roskva Koritzinsky på scenen. På Oktobers pressekonferanse ble høstens diktsamlinger fremhevet. Uansett hvem forlagene hadde lagt vekt på, er det jo fortsatt mitt ansvar å oppdage nye bøker. Og her får jeg lyst til å bruke caps lock igjen, og si at vi trenger ikke å høre på forlagene i det hele tatt. Det er så mange måter å oppdage nye bøker på at jeg blir svimmel. Jeg er enig med Amanda fra Dead White Guys, Etc, som skriver at

Fact is, no reader that I know has a problem discovering what book to read next. (…)I’m sorry, what? I can’t hear you over the sound of all my friends telling me what to read. (…) Sorry, still can’t hear you over the sound of all these book blogs typing and shit.

Det blir for enkelt å legge all skyld på forlagene fordi man ikke oppdager nye bøker. Man kan jo begynne med å lese en bokblogg, for eksempel.

Jeg har prøvd så godt jeg kan å forstå hva problemet er. Og jeg skjønner det ikke. Jeg er for opptatt med å lese gode bøker som ikke er på bestselgerlistene.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)