Jeg tenker nok du skjønner det sjøl – Historien om Christoffer
Jon Gangdal
Kagge forlag
206 sider

Det er sjelden du holder på å lese en bok, forteller det til noen du kjenner, og de sier: ”Jeg forstår ikke at du utsetter deg selv for det”. Tre mennesker sa det til meg uavhengig av hverandre mens jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl. Som en av dem sa: ”Bare bokomslaget får meg til å begynne å grine”.  I denne dokumentariske boka forteller Jon Gangdal en historie som får deg til å gråte  Det er en relativt kjent sak fra media, om åtteåringen Christoffer som ble mishandlet i hjel av sin stefar. Mange har lest om den, og er kanskje uvillig til å sette seg inn i historien på grunn av dens hjerteskjærende karakter. Jeg skal ikke lyve, det er forferdelig trist lesing.

Boka begynner med en enkel skisse over Christoffers liv, hvilken gutt han var, forholdet til besteforeldrene, at han likte å leke på gården og at han gleder seg til å dra på ferie. Gangdal har i denne første delen av boka et enkelt språk, og det er kanskje her det er mest tydelig at mye av stoffet er hentet fra Christoffers bestemor, noe han heller ikke legger skjul på i boka. Generelt er han veldig åpen i forhold til kildebruk, noe som gjør det lett å være leser. Du får vite hvor informasjonen mangler, og hvilke valg han har tatt. Når vi etter hvert blir introdusert for stefaren som kommer inn i livet til den lille familien, gjøres det med en nøkternhet som også gir boka en troverdighet. Det handler ikke om å demonisere, selv om det er helt klart at forfatteren er enig med dommen mot stefaren. Gangdal er personlig i boka, men kun når han tar noen avsnitt for å fortelle hvordan stoffet påvirket han.

Etter hvert som fortellingen om den lille gutten dreier seg mot ADHD-problematikken klarer Gangdal også å gjøre den allmenn, han sier noe ikke bare om Christoffer, men om hvordan vi ser på og behandler barn som får slike diagnoser. På samme måte klarer han også å si noe større om barnemishandling og barns rettssikkerhet i boka, det blir personlig om Christoffer, men ikke begrenset til én historie. Samtidig er noe spesielt for denne historien, og det er utrolig sterkt å få innblikk i skyldfølelsen til besteforeldre og faren. Jeg har tidligere anmeldt selvbiografier der jeg har ment at det hadde vært en fordel om noen andre hadde skrevet det, og jeg tror absolutt denne historien har vunnet på å bli fortalt av en journalist.

Så hvorfor må du lese den når den er så trist at man knapt kan fatte det? Fordi han har et veldig godt budskap, at vi må ta tak i ting straks vi føler noe er galt. I Christoffers tilfelle var det mange som følte ting ikke var helt rett, det var signaler der, men ingen maktet ta dem innover seg. Han døde fordi folk ventet for å se om de fant ut mer, eller fordi man ikke turte å gjøre noe drastisk. Barns rettsikkerhet er også noe vi bør begynne å kreve at blir tatt på alvor, heller enn noe som kommer i andre rekke fordi vi vil skåne foreldrenes følelser. Og, til slutt, om alle tar med seg noe fra historien til Christoffer så er han heller ikke glemt av oss.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)