The Sword
Jonathan og Joshua Luna
2007-2010, 24 nummer
Image Comics

Det er få ting som er så bra som en godt skrevet slutt, og få ting som er så vanskelig å få til. Mange forfattere har store problemer med å runde av, si farvel og sette et skikkelig punktum. Problemet er at hva som gir gjør en god slutt er vanskelig å sette fingeren på. Det er egentlig veldig trist, for avslutningen kan løfte en god tekst til nye høyder og gi en snert som gjør at man husker det man har lest.

The Sword er nylig avsluttet, og på en måte som var nærmest poetisk. For min del har avslutningen løftet serien det lille hakket, og jeg regner den nå som svært leseverdig. Dette er et eksempel på at helheten er mer enn summen av bestanddelene. Det er en del mindre vellykkede nummer av The Sword som serie, men til sammen danner de en fasinerende helhet som med rette kan kalles en grafisk roman.

En god avslutning er heldigvis ikke alt serien har å by på. Hovedpersonen er også ganske original, hun er nemlig lam fra livet og ned. Dara Brigthon har vært lam siden en bilulykke noen år før vi kommer inn i historien, og delvis ved hjelp av familien sin har hun overvunnet de fysiske problemene dette har påført henne. Likevel merker man raskt at hun sliter med mørke og bitre tanker om seg selv og livet sitt. Dette får vi mer innblikk i ettersom mer av Daras bakgrunnshistorie fortelles. The Sword holder seg sjeldent til et sted eller en tid, men vandrer fritt i Daras, hennes venners og fienders forhistorie.

Og hvilke fiender er de ikke. 3 søsken med overmenneskelige, nærmest guddommelige krefter og ego som matcher. Det eneste som holder dem fra fullstendig besittelse over jorda er det titulære Sverdet, som via en rekke tragiske hendelser ender i Daras hender. Sverdet virker å være det ultimative våpen, men hva kommer Dara til å bruke det til? Makt, som kjent, korrumperer.

Det er ikke mye man kan si om handlingen i The Sword uten å ødelegge spenningen. Den tar en del overraskende svinger, og Luna-brødrene er ikke redde for å gå til noen litt ukomfortable steder for å fortelle det de vil. Ikke alt er like bra gjennomtenkt, men heldigvis kommer det ofte en del spektakulære action sekvenser og redder dem ut av knipa når fortellingen begynner å falle litt sammen.

Jeg er derimot ikke videre glad i tegnestilen i The Sword. Serien går for realisme, men det hele ser litt keitete ut til tider. Særlig menneskene ser litt rare ut, som om visse lemmer er for lange eller noe slikt. Dette minner meg om Preacher, som brødrene sier de er inspirert av. Jeg er ikke videre fan av tegnestilen til Garth Ennis heller, så det virker logisk.

Jeg har nevnt tidligere at god litteratur må kunne leses flere ganger, og gi en ”ny” opplevelse hver gang. Jeg kan rapportere at andre gjennomlesning av The Sword gav meg et annet inntrykk av fortellingen, så det er et godt tegn. The Sword har mye å fortelle, og selv om deler av fortellingen kan virke banal er resten åpen for mer enn en tolkning og belønner den nitidige leser med ekstra informasjon.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)