Flere tusen meter over bakken sitter jeg, på vei til Bergen mellom skyene, og leser ut Linda Klakkens debutbok, Den siste beatpoeten. For et drøyt år, og litt til, siden var hun i San Francisco og besøkte sin store helt, Lawrence Ferlinghetti, selv om man kanskje aldri bør besøke sine helter. Man bør kanskje ha dem på heltelista, se på bildene av dem, tenke seg hvordan de er når de tar en øl med en kompis eller når de sitter på kontoret sitt og skriver, men aldri slå hull på bobla – den bobla av beundring og den formen for kjærlighet som man har til heltene sine. Men Klakken hopper på et fly, hun tar inn på hotell, hun ringer assistenten til Lawrence Ferlinghetti, og så venter hun.

Boken er delt inn i små kapitler, den hopper frem og tilbake i tid, ispedd dikt av både Ferlinghetti og Klakken, dette er rett og slett historien om Klakkens møte med poesien til Ferlinghetti og mannen selv, på et bibliotek i Ålesund og på et støvete kontor i San Francisco. Og for en som kjenner litteraturen i hjertet, som Klakken og så mange andre gjør, så er dette en stor historie. Jeg har lest en anmeldelse av boka tidligere, i Klassekampens bokmagasin for to uker siden, der boka kom sånn passe godt ut. Klakken tas på romantiseringen av beatpoetene, heltene, poesien, litteraturen, men det legges også vekt på at en sånn bok som dette muligens må romantiseres. For snart er de borte alle sammen. Ferlinghetti er en gammel mann og snart er han ikke her mer.

Hva betyr det for litteraturen? Betyr det noe? Vi skal jo alle dø? Hva skjer hvis vi glemmer Ferlinghetti og vennene hans? Flanellskjortene deres? De bringebærrøde alpeluene? Bøkene? Historiene? Forsvinner beatlitteraturen med menneskene som skrev den? Forsvinner en hvilken som helst litterær generasjon med generasjonen som skrev og leste den? Har beatgjengen noe å si til barnebarna sine – i overført betydning, åpenbart, de var ikke veldig reproduktive, noen av dem – eller var de bare, som John Lennon synger det, en gjeng med fjerne drømmere?

Det skal kjennes hvor viktig Ferlinghetti har vært for Klakken, og Jan Erik Vold, og Torleif Grue, og Olav Angell, og ungdommene mellom de støvete hyllene i bokhandlene, og kidsa mellom de støvete hyllene i skolebiblioteket, og hvor viktig han var for beatpoetene der de drakk øl hele natta og skribla dikt hele dagen, og aldri sov, aldri la seg, aldri slutta å skråle. En sånn opplevelse må romantiseres, og jeg er mottagelig, jeg står med den lille, grå boka i hånda, som Frida står med hjertet i den, og jeg skal lese den igjen og igjen.

Starten av boka, frem til møtet med Ferlinghetti tar sted, er som sagt en springende fortelling om hvem Ferlinghetti er for Klakken og andre, hun møter poeter, forleggere og oversettere som forteller om sitt forhold til ham, til beatlitteraturen, hun ligger i en solseng i San Francisco og venter, lurer på om det var riktig å dra, lurer på hva som skjer der hjemme, på et soverom på Torshov, i en helt vanlig by på en helt vanlig dag, og så –

Møtet med Ferlinghetti er et hakkete og relativt dårlig intervju, mannen er gammel og hører dårlig, han har blitt intervjuet om det samme så mange ganger, men allikevel liker han Klakken, og han sier det til henne, det er noe annerledes her, du er faktisk interessert i hva jeg har å si. Klakken møter en helt og vi får lov til å bli med, og jeg kjente det i magen, boka ble så mye mer enn en liten bok om den siste beatpoeten. Dette er en bok om hva litteratur kan bety, om hvor viktig den kan være, og ti tusen meter over bakken kan man sitte og grine over et dikt om livet, om å være en bra tjej, om å se opp på stjernene og ned på seg selv, og det kan kjennes som det beste i verden akkurat da.

Klassekampens anmelder avsluttet med å si at han ikke visste helt hvem boka var ment å skulle leses av – jeg vil gjerne avslutte dette innlegget med å si at svaret på det spørsmålet er dritlett – alle burde lese denne boka. Den sier meg noe viktig om det jeg bryr meg om her i livet. Nemlig kjærlighet, litteratur og fine folk.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)