Den norske filmbølgen – Fra Orions belte til Max Manus
Gunnar Iversen og Ove Solum
Universitetsforlaget 2010
350 s

Den norske filmbølgen er en bok som tidlig uttrykker hvilken fortelling den vil formidle. Boka tar for seg norsk film – suksesshistorien fra 1985 fram til i dag. Hovedsakelig består boka av dybdeanalyser av tolv filmer som representerer forskjellige spekter av norsk film i perioden. Analysene er av både filmen i seg selv, mottakelsen hos publikum og kritikere, samt andre forhold som for eksempel finansiering.  I tillegg har boka et grundig innledende kapittel som diskuterer rammevilkårene, og de historiske forutsetningene for den situasjonen som oppsto på midten av 80-tallet, som førte til en endring i hvilke filmer som ble laget i Norge. Spesielt positivt syns jeg det er at den fremhever hvilken rolle finansieringssystemet har for hva slags film som lages. Boka avsluttes med et kapittel som er litt mer overfladisk en det første og gjenforteller noe av den kritikken som rettes mot norsk film i dag.

Universitetsforlaget har gitt ut en bok som absolutt kan appellere til andre enn filmstudenter og akademikere. Folk som er interessert i nyere norsk film vil kunne finne boka informativ og lettlest, uten for mye bruk av uforklart fagterminologi. Likevel er boka ikke en spesielt sterk utgivelse. Boka har i og for seg godt stoff, og som fagbok på mediefag er kanskje presentasjonen av stoffet riktig, men jeg tror at man kanskje kunne fått en mer interessant utgivelse dersom man hadde hatt en litt annen disponering av innholdet.

Som sagt består hoveddelen av boka av tolv dybdeanalyser av enkeltfilmer. Kanskje hadde boka blitt mer interessant dersom den heller hadde brukt oppsettet som Marta Norheim bruker i Røff guide til samtidslitteraturen. Der deler hun inn samtidslitteraturen i tendenser heller enn enkeltverk. Innenfor hvert kapittel går hun dypere inn i noen verk, samtidig som hun setter dem i sammenheng med andre lignende bøker. En lignende tilnærming for Den norske filmbølgen tror jeg kunne vært fruktbart. Selv om andre filmer trekkes fram i analysene, gjør det sterke fokuset på enkeltverk boka mer snever. Det er synd, for det føles som om forfatterne sitter på all den kunnskapen som skal til for å kunne analysere nyere norsk film på en mer helhetlig måte.

Til tider gjentar dessuten forfatterne poengene sine, slik at du føler at de virkelig prøver å hamre inn et budskap. «Norsk film er i dag en suksesshistorie!» «Handlingsfilmen tok over for idéfilmen!»  Hver filmanalyse har gjerne også en noe repetitiv følelse mot slutten. Det siste kapittelet føles hastig gjort, og mangler litt av dybden som ellers preger boka. Kanskje er det fordi man her lett går inn på hva som er problemene med norsk film i dag og velger i stor grad å henvise til kilder framfor å gjengi egne meninger. Men er det ikke nettopp en viss god faglig kritikk som mangler i det norske systemet i dag (slik Aksel Kielland trakk fram i fjor i Morgenbladet og Vagant)?

Den norske filmbølgen blir et snilt tilbakeblikk på norsk film de siste 25 årene, man velger ut et representativt utvalg av de beste filmene. Det hadde kanskje også vært på sin plass å vise til mindre vellykkede filmatiseringer for å få noen begrep på hva det er som skiller den gode norske filmen fra den dårlige. På samme måte kunne det vært interessant å sammenligne ”den norske suksesshistorien” med den i andre, sammenlignbare land, som for eksempel Sverige eller Danmark. Da ville man kanskje ikke hatt den samme entusiasmen over norsk film, men kanskje en større forståelse av hvilke systemer som virker og ikke virker for å lage god film.