egenmaktigt_forfarande-andersson_lena-23086992-576586098-frntl

Lena Andersson

Egenmäktigt förfarande – en roman om kärlek

Forlaget Natur & Kultur 2013

 

Lena Andersson har skrevet en roman om kjærlighet. Eller rettere sagt om den ulykkelige kjærligheten – om hvor hodeløs og patetisk man blir når handlinger, mobilabonnement og vaner dreier rundt den store kjærligheten som ikke elsker tilbake.

Ester, en intellektuell selvstendig skribent, får i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Hun dykker fullstendig ned i forarbeidet, leser hans artikler, betrakter hans kunst. Hun forstår ham og føler en nærhet til ham før hun i det hele tatt har møtt ham. Idet hun møter ham, ansikt til ansikt etter hennes foredrag, sitter han igjen med den samme følelsen. De forstår hverandre. Ester forlater både sin faste base og forstanden idet hun lar seg selv tre inn i et nært forhold til Hugo. De snakker i timevis, spiser, drikker rødvin og Ester lar seg falle inn i en umettelig forelskelse.

Ester er forståelig, hun kunne kanskje vært meg, hun er håpløs og dum som enhver forelsket person. Det er gjenkjennelig, tidvis velskrevet og sårt. Men så mye mer enn det synes jeg heller ikke romanen har å gi. En kjærlighetshistorie som snart blir veldig forutsigbar, og et plot som dyrker en mislykket kjærlighetsklisjè bestående av kunst, rødvin og kunstneren som ikke kan ta seg sammen om å elske en enkelt person.

”Men det kom inget svar. Det kom ingenting alls. Lördagskvällen gick. Söndagen gick. På måndagsmorgonen hade det gått ett och ett halvt dygn utan ett ljud från Hugo. Det var en uppvisning i hur man dödar en människa socialt.”

Og det er dette seiglivede sosiale og tidvis individuelle selvmord vi følger Ester igjennom. Det er vondt å lese, det er forferdelig,  idet hun enda en gang sender en melding, går på en fest, tar en telefon – vel vitende om at han ikke svarer. Hver melding uten svar er en klump i magen for både protagonist og leser. En stein av desperat kjærlighet som er dømt til å mislykkes.

Romanen er overaskende lettlest. Man pløyer gjennom sorg og avisninger. Og kanskje er det nettopp det romanen ikke helt klarer. Den får meg aldri til å stoppe opp, og smake på ordene som burde ha hatt en forferdelig bismak av sorg og mislykkethet. Nei, den turer bare videre. I høyt tempo blir Esters kjærlighetsliv ett av de mange – og kanskje er det her jeg mister lysten til teksten.

 

 

 

 

 

Latest posts by Tora Døskeland (see all)