Jeg burde kanskje ikke fortelle dere dette siden jeg er utgitt på Flamme Forlag selv… Jeg er generelt ikke veldig fan av designet på mange av bøkene, det som jeg tenker på som den «klassiske» flammelooken. Men denne må jeg innrømme at jeg fikk lyst til å lese mye på grunn av utseende, i tillegg til beskrivelsen fra forlaget, og det skader ikke at Morten Langeland er veldig flink til å fremføre diktene sine. Men ja, se på coveret, er det ikke fint? Det er kanskje ikke uten grunn at den ble kåret til en av årets vakreste bøker.

IMG_3249 IMG_3253

Forlaget skriver at diktene vil fri seg fra selvfølgeligheter som sløver ned tilstedeværelsen. Det er dikt om natur, kjærlighet, tilbaketrekning og deltagelse, med ekstatiske utbrudd og gammelmodig sentimentalitet side om side.

Den egentlige kommunen av Morten Langeland er inndelt i fire langdikt Morgenrøde, Svermer, tsupu og Forventning. Morgenrøde begynner tidlig på morgenen, jeg ser for meg at diktet gjør en reise fra morgen til kveld og morgenrøden blir til jenter som tisser bak søppelkasser om kvelden. Samtidig fremstår diktet som sirkulært. Det begynner med en observasjon av plastikkjegler på biltak og slutter med at noen jenter setter plastikkjegler på biltak, som om diktet egentlig er en evig loop. Diktet er i hovedsak en rekke refleksjoner og observasjoner, innimellom kommer det «HUSK Å RESIRKULER!… Takk for besøket – ha en fin dag… «EI SAA PEITTAA». Og jeg ser for meg en person som går rundt og tenker alle disse tankene mens han lever et hverdagslig liv hvor han kommer over disse skiltene og oppfordringene. Det binder bevegelsen i det første diktet sammen og skaper en underlig historie.

Mange av linjene treffer virkelig blink hos meg; «munnene fylles som av seg selv», «Presisjon i kjærlighet er på forhånd», «alvoret i å være», «tanker er følelser, når sola treffer» og «ansiktet åpner seg, kall det blomst». Jeg synes det er mange fine scener og betraktninger i boken som ofte gir meg noe nytt ved andre gjennomlesning. Jeg liker også at mange av tankene går igjen og settes sammen på nye måter. Diktene er selvrefererende, noe som gir meg et inntrykk av helhet og at forfatteren vet hva han driver med.

Men det er et aspekt ved denne boken jeg har et litt ambivalent forhold til. Det var flere steder jeg nesten fikk vondt av å lese noe jeg oppfattet som litt tvungen ordlek. Det er egentlig veldig lite rim i boken, men det kommer noen sånne «nå kommer dagen som rommer hagen» innimellom. For meg blir det både litt kleint og litt morsomt, for på enkelte steder fremstår dette nesten som en parodi på dikt i seg selv. Det tredje diktet, tsupu, slutter foreksempel slik: «om det ikke er nok, er øyeblikket, ennå ikke lukket, slukket». For meg tok dette oppmerksomheten bort fra alvoret i diktene i negativ forstand, som om han forsøker å vitse bort «the grand finale». Noe som sikkert er et poeng og som mange vil like, men det funket ikke for meg. Det samme gjelder ordspill som «jeg ser sjeldent etasjene, enser ikke så mye overhodet», « regn pytt pytt» eller «løvetenner feller stadig tenner». Det føles litt forstyrrende og litt lettvint, men samtidig utgjør det en funksjon og står i kontrast til det ellers pompøse språket og er med på å gi diktsamlingen personlighet. Det er nettopp en balanse mellom dypt alvor og letthet som karakteriserer denne boken, og som er en av grunnen til at jeg likte den. Jeg er bare ikke helt sikker på om det fungerer like godt overalt.

Den egentlige kommunen var en fin diktsamling å tilbringe tid med. Den ga meg det jeg ville ha. Formuleringer jeg føler jeg burde ha kommet på selv, bare at jeg ikke har hatt tid enda. Den ga meg noe å gruble over, noe jeg kunne kjenne meg igjen i, noe fremmed, nye betraktninger og fine beskrivelser. Jeg tror yndlingsdiktet mitt var Svermer. Jeg tenker at det handler om et kjærlighetsforhold fra begynnelse til slutt. Også her beskrives den indre reisen ved å beskrive de ytre omgivelsene. Det er et møte mellom to mennesker, følelsen av at det er noe spesielt samtidig som det er allment, nesten som en del av naturen. Det er en bevegelse mot kveld og natt og å bli forlatt. Veldig trist og veldig vakkert. Jeg synes dette diktet var mer helhetlig, alle linjene virker avhengig av hverandre, ikke som i forrige dikt hvor jeg kunne plukke ut formuleringer og vise dere.

Etter hva jeg greide å google meg frem til betyr «tsupu», lyden av å falle eller kaste noe i vannet, men jeg ville kanskje tatt dette med en klype salt. Hvis det er riktig er det et ord som stammer fra en urbefolkning, noe som passer med stemningen i diktet. I tsupu er vi ute i skogen. Jeg leste det som om det tar for seg den klassiske greia med menneske som søker naturen, men med en urban tvist. For han møter andre mennesker i naturen, de bor i en gaupahuk, de drikker alkohol. Han møter ei jente. De legger fra seg tepper og tobakk i skogen. Det var en merkelig stemning av natur, villmarksliv og samtidig en menneskelig og moderne kontekst. Det er et dikt jeg får lyst til å lese flere ganger.

Jeg synes Forventning var det svakeste diktet i samlingen. Det levde ikke helt opp til forventningen jeg hadde til avslutningen. Her synes jeg det ble for mange bilder, det tippet rett og slett litt over. Jeg synes også kanskje det var litt bablete, det virket ikke som om det hadde samme dybde og var like sammenhengende som de andre. Men alt i alt anbefaler jeg Den egentlige kommunen. Jeg er for så vidt veldig enig i beskrivelsen fra forlaget, den gir leseren lyst til å legge bort selvfølgelighetene. Og det er ekstatiske utbrudd og gammelmodig sentimentalitet side om side, noe jeg likte veldig godt og som gir samlingen sitt særegne uttrykk. Det er en vakker liten bok, både når det gjelder utseende og personlighet.

 

Tilsendt fra forlaget på forespørsel.

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)