Jeg er forelsket. Jeg kunne sjokkert ved å fortsette å fortelle at mannen er både homofil, død og begravet. Men det er dessverre ikke mannen Baudelaire jeg er forelsket i, men arbeidet hans.

Ha ha, tenker du. Litteraturstudinen som forelsker seg i Baudelaire. Så originalt. Like originalt som å drømme om Brad Pitt i dagens kulturlandskap. Men jeg kan ikke fornekte følelsene mine bare fordi de er typiske, høykulturelle og snobbete. Hvor ville verden ende da?

Og hvorfor skulle jeg ikke være forelsket i diktene til Baudelaire? Se for deg dette. Du kommer hjem fra skolen. Det regner ute og du har ikke lyst til å lese til morgendagens forelesning. Fordi du er ekstremt samvittighetsfull, setter du deg likevel ned ved stuebordet og begynner å skumme morgendagens diktdose. Så slutter du plutselig å skumme og starter på toppen igjen av diktet.

Det er noe herlig morbid ved Baudelaires dikt, som fremholder høsten som den ultimale årstid hvor død og depresjon tar stadig større plass enn livsgleden og det positive.

Det går an grave seg ned i disse diktene, som helst bør leses de dagene du har mest lyst til bare å ligge fosterstilling og la tankene fly langt vekk fra hverdagen. For det er mørke greier, dette. Ikke for optimistiske nybegynnere.

Dersom du likevel våger deg utpå, blir du rikelig belønnet. Det er nemlig ingenting som er tilfeldig hos Baudelaire. Alt er gjennomkomponert og peker mot det samme tema. Finner du den røde tråden, kan du følge den langt. Diktene kan slik varme mer enn de tynger. Han var nemlig et lite geni, denne Charles Baudelaire.

Albatrossen

Matroser tar ibland för nöjen skull tilfånga
sydhavens albatrosser, stormfåglar som svävar
tyst över bittra djup och makligt under långa
resor som sällskap fölgjer skeppens akterstävar.

När dessa konungar av högblå rymd man tvingar
på fartygsdäcket ner, de annars oförvägna,
dä släpar de erbarmligt sina stora vita vingar
som åror på var sida, skrämda och förlägna.
Den stolte flygaren, vad ovig nu och klen!
Vad löjligt ful, och nyss så ståtlig i det blå!
En sätter snuggan i hans näbb, och en på krumma ben
tar efter, haltande, den fångnes sätt att gå.

Poeten liknar molnens furste: skyttars pil,
orkaner ler han åt däruppe i sitt rike;
med jättevingarna på marken, i exil
bland skratt och hånfullt spe, är han en krymplings like.

(til svensk ved Ingvar Björkeson)