De fire store: Bukk fra luften, bukk fra bunnen, Obstfelder er forsvunnen

Øystein Runde og Geir Moen
Cappelen Damm, 2010

Tenk deg en alternativ virkelighet der troll en gang var virkelig, Hulda Garborg er vår hemmelige statsminister, damppunksjangere har inntatt Norge og Gyldendals Fire Store er hemmelige agenter for den norske regjering. Henrik Ibsen er en irritabel kampsportekspert, Bjørnstjerne Bjørnson en våpenkunstner og kvinnebedårer, Alexander Kielland et sindig matvrak og Jonas Lie en spak man med en trollarm. Sammen bekjemper de alle Norges fiender av som ikke kan møtes med konvensjonelle midler. Det høres unektelig ganske bra ut, dessverre lever ikke selve boken opp til konseptet.

At der er troll i mennesker, vet enhver som har litt øye for den slags

Ideen bak de Fire Store er god. Runde og Moen gitt ut en tidligere bok med samme ide, Når de døde vågner, og det er ganske morsomt når de baserer plottet på ute av kontekst fraser fra korrespondanse mellom forfatterne. En god del av dialogen er for eksempel sakset direkte fra brev og dagbøker, og det hele blir ganske morsomt. Når Strindberg og Ibsen faktisk er erkefiender i ekte forstand, og Strindberg svever rundt i forakt mot tyngdekraften og realismen mens han siterer seg selv, når serien sitt høydepunkt. Dessverre føles mye av resten av dialogen mest rotete, og om man ikke er kjempeglad i litteraturhistorie vil mye av handlingen og dialogen virke nærmest absurd.

Bukk fra luften, bukk fra bunnen fortsetter direkte fra forrige bok. Ibsen har falt ned i et borehull i Nordsjøen, og forfølger Øvre Richter Frich, som tidligere har planlagt å ta over Norge med en hær av oljedrevne zombier. Men det viser seg raskt at dette bare var begynnelsen på Frichs forræderiske plan. I mellomtiden kalles de tre andre store inn på teppet for ninja-statsminister Hulda Garborg, som forteller dem at Sigmund Obstfelder har forsvunnet og at hun frykter at Richter Frich ikke er ferdig med å sine nedrige planer. Snart finner de ut at Obstfelder så seg selv ”på en annen klode”, og ledet av Strindbergs uhyggelige hit nøster de opp Richter Frichs konspirasjon. Deretter blir det hele et sammensurium av grøsserkonvensjoner, monstre, kvasifacister og menn med dyrehoder.

Geir Moens tegninger passer godt til konseptet, i det at de også er delvis overlessede og til tider alt for detaljerte. Dette er særlig problematisk i kampscenene som dominerer avslutningen av boken, der det noen ganger kan være vanskelig å se hva som foregår og hvem som deltar. Dette er problematisk i et visuelt medium, og jeg tror denne serien ville ha vært bedre med en annen tegner, selv om jeg er en stor fan av Geir Moen i andre bøker.

Alt i alt er jeg redd De fire store serien lider av å ville gjøre for mye. Det ser ut som om serien ønsker å dra inspirasjon fra The League of Extraordinary Gentlemen, men talentet til Alan Moore er ikke tilstedet, og de får det ikke helt til. Serien drar rett og slett konseptet for langt. De fire store som hemmelige superagenter, greit nok. Men i et alternativ Norge med ekte troll, damppunk teknologi og benisinzombier? Dette er et steg for mye, denne verdenen trenger en lenger introduksjon enn det to relativt korte tegneserier kan gi oss. Forfatterne har bitt over mer enn de kan svelge, og det synes ganske klart.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)