Det står noen bøker i bokhylla som jeg aldri kommer til å lese. De har stått der ganske lenge. Og kommer til å stå der minst like lenge. Det er på samme tid vemodig og fint. Vemodig fordi de bøkene har hatt sin tid og sin sjanse. Det var en gang da jeg kanskje var på nippet til å ta dem ut av bokhylla og føye de inn i rekken av leste bøker. Men de kom aldri så langt. Eller, jeg kom aldri så langt.

only-you-can-save-mankindVi formes av de bøkene vi leser. Men er det ikke også slik at de bøkene vi ikke leste aldri fikk sjansen til å forme oss? Sett at jeg hadde lest de Pratchett-bøkene som står i hylla den gangen for mange år siden. Mest sannsynlig ville jeg blitt hektet og helfrelst. Og min lesehistorie, mine preferanser, mine referanser og meg selv ville vært en annen. Men jeg gjorde ikke det. Og jeg er glad for det. For jeg leste mange andre bøker i stedet for. Som formet meg. Og ledet meg videre.

la sombra del viento

Bøker som formet liv finnes også i litteraturen. I boka ”Vindens skygge” av Carlos Ruiz Zafon, blir hovedpersonen Daniel innvilget et besøk i de hemmelige bøkenes kirkegård. Her finner han en bok som former resten av hans liv. Hvorfor han valgte akkurat den boken som han gjorde, og om det var ment slik kan en jo bare forestille seg, men det er jo en forførende tanke. At man en dag finner en bok som endrer ens liv radikalt.

Innimellom får jeg en sterk følelse av avmakt når jeg tenker på alle bøkene jeg aldri kommer til å lese. Eller de tingene jeg aldri gjorde. Eller personene jeg aldri ble eller aldri kommer til å bli. Men jeg er da noe nå. Og jeg kommer til å bli noen. Og jeg kan velge det selv. Eller, jeg kan prøve å styre det.

Latest posts by Eirik Gjønnes Nilsen (see all)