Det hender at jeg lar tilfeldighetene velge lesestoff for meg. Det var også tilfellet denne gangen, da vi bestemte oss for å ha asiatiske dager her på bloggen. En dag jeg var innom Platekompaniet, snublet jeg nemlig over en novellesamling om asiatiske mordgåter og andre kriminalfortellinger. De som kjenner meg, vet at jeg er svak for sånt – spesielt om novellene er basert på sanne historier.

På baksiden beskrives boka slik:

            […] Crime, like so many other things, has a local flavour. This volume serves up the unique flavour of crime in six of Asia’s most dynamic and fascinating lands, written by nine seasoned crime writers based throughout the region. The pieces in this crime anthology may be fiction, but they read like the more attention-grabbing stories seen frequently in newspapers across Asia.

Samlingen består av ni noveller fra henholdsvis Thailand, Singapore, Malaysia, Filipinene, India og Vietnam. Boka er 226 sider lang, og etter hver novelle kan man lese en liten biografi om forfatteren. Boka er gitt ut på Monsoon forlag, og redigert av Richard Lord. Med en tittel som Crime Scene Asia: Vol. 1, kunne det like godt stått navnet mitt på coveret. Så jeg betalte, gikk hjem, åpnet en Singha-øl og begynte å lese.

Etter teksten på omslaget å dømme, bestod boka av en skremmende samling fortellinger med typiske asiatiske særtrekk som bakteppe. Etter noen besøk i Asia, kunne jeg nesten tenke meg til hva det ville innebære: Tette jungler, tropisk klima, overbefolkede storbyer og enorme kontraster mellom fattige og rike. Etter bare noen sider, oppdaget jeg imidlertid at denne boka er omtrent like asiatisk som Fjordlands chop suey. Her og der dukker navnet på en og annen asiatisk by opp. I tillegg drikker noen av karakterene asiatisk øl. Der slutter the local flavour, som det står så fint på coveret. For å si det kort: Dette er en samling klisjeer, smaksatt med et dryss umami. Det virker nesten som om forfatterne ønsker å skremme leseren med ideen om en fryktinngytende fortelling, men samtidig ikke vil støte noen med å gå inn i skumle detaljer.

Jeg har ikke følt meg så undervurdert som leser siden jeg vokste fra Nancy Drew, og noen av fortellingene henger bare ikke på greip. Som den første novellen, hvor jeg-personen brått bestemmer seg for å drepe sin kone mens de er på ferie i Thailand. Motivet? Hun bruker for mye penger på et par røde sandaler. I tillegg introduseres karakterer med navn og personlighetstrekk som er så forstyrrende kunstige at de forkludrer hele leseopplevelsen. Som kriminaletterforsker Kannan Katt, eller den indiske politimannen som er forelsket i sin kvinnelige kollega, noe det vies mer plass til i teksten enn selve mordgåten. En av historiene kan leses som en pinlig tolkning av Hitchcock-klassikeren Rear Window. Som om ikke det var nok, blir språket også i overkant detektiv-parodisk. Et eksempel er dette utdraget fra novellen om etterforsker Katt:

”After hopping through the pleasantries, they got down to business. They were both men who liked getting down to business quickly.”

I en av bokas siste noveller, introduseres også en kriminaletterforsker som etter alt å dømme skal være Hercule Poirots indiske motstykke:

           ”Monty’s moustache twitched once. When this happened, Monty knew that something was not right. It was not normal for a person to offer to look after the child of her husband’s murderer.”

Jeg har kanskje en litt høyere terskel for å bli skremt av litteratur enn de fleste – jeg kan godt finne på å lese detaljerte kriminalrapporter om seriemordere. Men når det mest skremmende med denne novellesamlingen er at det er planlagt en oppfølger, er den ikke akkurat noe litterært høydepunkt. Det skal likevel nevnes at to av novellene er akkurat greie nok til at man kommer seg gjennom dem uten å måtte fjerne blikket fra teksten bare for å himle med øynene. Det mest positive med boka, var at den bare var 226 sider lang. Det gjorde at lidelsen av å komme seg gjennom de ulike novellene ikke ble langvarig. Når det er sagt; jeg liker ideen om en asiatisk krimsamling. Asia er et spennende bakteppe for kriminallitteratur såfremt det gjøres riktig. For min del ble denne boka i overkant naiv, og jeg savnet en mer bevisst bruk av særtrekk fra verdensdelen i tekstene. I og med at det er en novellesamling med ulike forfattere, er kvaliteten på språket også veldig varierende. Liker du asiatisk kriminallitteratur, foreslår jeg heller at du leser People Who Eat Darkness: The True Story of a Young Woman Who Vanished from the Streets of Tokyo–and the Evil That Swallowed Her Up av Richard Lloyd Parry.


En skremmende leseropplevelse, men ikke av de riktige grunnene.