Contempt (Il disprezzo)
Alberto Moravia
Oversatt til engelsk av Angus Davidson
New York Review Books (1999) Utgitt for første gang på italiensk i 1954

Contempt handler om en mann som etter to års ekteskap får det for seg at hans kone ikke lenger elsker han. Som følge av denne åpenbaringen prøver han fortvilt å få henne til å innrømme dette, og samtidig finne ut hvorfor hun ikke elsker han lengre.

I felt, in fact, that Emilia had ceased to be displeased at my absences, not because she considered them inevitable and without consequence to our relationship, but because she loved me less, or indeed not at all. I also felt that something without doubt must have happened to change her feeling, which had once been so tender and so possessive.

Riccardo Molteni er en rimelig fattig skribent, gift med Emilia, som han valgte, ikke på grunn av hennes intellektuelle evner, men på grunn av hennes skjønnhet. I boken reflekterer Molteni ofte over denne kontrasten mellom han og kona, hans intellektuelle vesen, og hennes praktiske tankegang, som kunne føre til helt banale og samtidig fullstendig sanne uttalelser.

Contempt foregår hovedsakelig i jeg-personens tankeverden. Selv hans relasjoner med andre er sterkt preget av hans tolkninger og analyser av det som blir sagt og gjort. Etter at han innser problemene i relasjonen til kona opptar denne problemstillingen ham til en slik grad at alt det andre som skjer i hans tilværelse kun blir brukt som nye impulser for å forstå situasjonen. Som man kan få inntrykk av fra sitatet, skinner den italienske måten å skrive på igjennom oversettelsen. Romanen er preget av lange setninger, med hyppig kommabruk, som i begynnelsen ga meg følelsen av at jeg-personen nesten snakker meg i hjel. Denne fornemmelsen forsterkes av de mange dialogene mellom Riccardo og Emilia, der også hun lar det skinne igjennom at hun finner snakket hans utmattende og nesten meningsløst. Samtalene tas opp igjen hver gang Riccardo har fått en ny ide om hva konas manglende kjærlighet kan skyldes.

Styrken i romanen er at den, til tross for den veldig repetitive formen, klarer å holde tematikken interessant ved å ikke være entydig. Det er vanskelig å avgjøre hva som er sannheten i deres relasjon. Etter hvert i historien får Riccardo et filmmanusoppdrag, der han skal adaptere Odysseen, og det blir for han nok et bilde av hans egen situasjon. I forordet av Tim Parks nevner han at Moravia mente denne romanen var ”one of my best novels, because once profoundly felt and completely invented”. Moravia var gift med en annen italiensk forfatter, Elsa Morante, og de hadde et turbulent forhold.

There were days were I wanted to kill her. Not to split up, which would have been the reasonable solution, but to kill her, because our relationship was so intimate and so complex and in the end so vital that murder seemed easier than separation.

Denne boken er blitt filmatisert av Godard, med Birgitte Bardot, Le Mépris (1963). Godard mente boken var «a nice, vulgar one for a train journey, full of classical, old fashioned sentiments in spite of the modernity of the situation. But it is with this kind of novel that one can often make the best films.»

Boken lar seg på ingen måte summere opp av Godards kommentar, da den ikke føles verken gammeldags eller vulgær. Heller er den fascinerende med sitt bilde av et forhold og forfatterens evne til å ta en fullstendig realistisk historie og gjennom karakterene fjerne seg lengre og lengre fra virkeligheten.