Brutal Bangkok

Bangkok baby
Majken van Bruggen
Roman
Kolon, 2013

Majken van Bruggen tar oss med ut på eventyr. Fortelleren i boka, Julia, er enke og har lagt ut på en reise som ble sparket i gang av fortvilelsen ved ektemannens død. Og da snakker vi om en ordentlig reise, hvor man trenger pass, bagasje og billett, ikke av typen ”å jobbe på dette prosjektet har vært en fantastisk reise” som alle nå uttaler når et kapittel skal avsluttes.
At Julia bare er nitten år og allerede har rukket å gifte seg og pleie mannen Leon gjennom sykdommen som til slutt tar livet hans, er vel det største problemet jeg har med troverdigheten i boka. Dette frem til jeg ble fortalt at van Bruggen har opplevd nettopp dette, og selv om Julia ikke er Majken så er det likevel selvbiografisk. Så da ble det jo med ett troverdig. I ettertid. Jeg kan likevel ikke nekte for at dette var noe jeg hengte meg opp i mens jeg leste. Så har man også en annen forklaring på nettopp det – van Bruggen har tidligere skrevet to bøker hvor vi blir kjent med Julia og hennes spesielle historie. Og dermed må jeg presisere at denne anmeldelsen baserer seg på boka som selvstendig verk, ikke som en fortsettelse av Månefjellet (2008) og Julia og Leon (2010).

I det vi møter Julia er hun ute i den store verden med sekk på ryggen. Jeg har selv stått på en flyplass med en sekk som føltes like tung som min egen kropp og sett meg rundt med oppsperrede øyne, kommet til en ny verden uten noe kjent. Heldigvis dro jeg ikke til Hongkong. Heldigvis møtte jeg ikke Helen.

”Jeg må dra i morgen,” sier Helen. ”Frank, broren min, venter på meg. Blir du med?”
”Jeg vet ikke,” sier jeg. ”Jeg vil ikke være alene. Men jeg vet ingenting om Bangkok.”
”Jeg skal vise deg byen,” sier hun. ”Tenk på hvor fint vi kan få det, vi er jo venninner.”

Njaa, er de egentlig det?
Helen bor i Bangkok og driver bar sammen med broren sin. Hun er i Hongkong på ferie, og de to damene møtes på et hostell. Noe med denne dama skurrer, van Bruggen planter en usikkerhet i leseren som Julia selv ikke ser ut til å oppfatte til å begynne med. Etter hvert som historien utfolder seg, bryter denne bekymringen som ligger hos meg som leser seg gjennom den klamme Bangkok-lufta, og ”vennskap” er absolutt ikke med når jeg skal beskrive det jeg ser. Jeg blir flue på veggen i et mørkt, lukket lokale, hvor prostitusjon, voldtekt, konspirasjonstanker, hvitvasking av penger og seksuelle forhold blandes som en dødelig thailandsk drinkmiks i baren. Jeg vil absolutt ikke smake, men blir likevel fristet, må lukte på den og følge med mens Majken van Bruggen rører rundt og rundt. Midt inne i drinkens ”hurricane’s eye” befinner Julia seg, og samtidig som hun tilpasser seg galskapen på en måte som gjør at jeg på et tidspunkt nesten føler hun hører hjemme der, vet vi begge at hun må komme seg bort.

Jeg danser til skammen brenner under føttene. Mennene står tett foran scenen, og Frank ser på fra baren, tilbakelent og flirende. Baren er fullpakket, og etterpå kommer det menn og spør om de kan få være med meg opp, de trekker frem sedler fra bukselomma og legger hånda på rumpa mi. Jeg sier nei og løper opp trappa. Jeg kommer ikke ned i baren igjen og må drikke whisky for å sovne.

Van Bruggen har skrevet en handlingsdrevet roman, det er ikke indre monologer og skjult fortvilelse, men uttalt ubehag, krangling og god gammeldags action som skaper den ekle stemningen og som også gjør at jeg leser så fort jeg bare kan – jeg trives ikke i denne verdenen. Freud hadde nok kalt dette en real fest, og følelsen jeg sitter med, at dette ikke kan ende godt, forsterkes for hver side som passerer.

Julia beskriver ikke bare Bangkok, men også hendelser som har ledet opp til dette oppholdet, på en likefrem, objektiv måte. Språket i Bangkok baby er ikke spesielt poetisk, det er få språklige bilder. Det kunne blitt kjedelig og pregløst, men van Bruggen har jo tatt oss med til et sted hvor det som skjer, det som foregår på utsiden, er nok. Dermed kan man vel si at det fungerer. I dagens litterære jungel av selveksponering og subjektivitet, bidrar mangelen på direkte sjelelig innsikt kombinert med van Bruggens enkle, rene språk her til å skape en helhet og et særpreg i romanen. Det blir som et slags moderne, katastrofepreget norsk-asiatisk eventyr hvor den ene elendigheten overgår den andre og hvor «Askeladden» verken får noe som ligner ei prinsesse, et halvt kongerike eller andre premier.

Jeg fant meg ikke helt til rette i denne boka (og brukte nok uhensiktsmessig mye tid på å irritere meg over van Bruggens sterkt overdrevne bruk av ordet «da», det er «da» over alt, og jeg ble sittende og lage alternative setninger i hodet mitt for å fjerne denne språklige disharmonien «da-orama» skapte i hjerterytmen min). Så er jeg heller ikke særlig glad i å lese bøker hvor det føles som stemningen lider under et konstant strømbrudd, når ikke språket samtidig er med på å berike opplevelsen.