Britt-Marie var her
Fredrik
 Backman
Utgitt 2014
Lydbok lest av Kirsti Grundvig
Hørt på Storytel

 

Eleanor Oliphant is completely fine
Gail Honeyman
Utgitt 2017
Lydbok lest av Cathleen McCarron
Hørt på Audible

 

Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg hørte to bøker på lydbok nærmest på rappen som minnet veldig om hverandre. Først leste jeg Britt-Marie var her, som jeg koste meg med. Den handler om Britt-Marie, som noen kanskje husker fra Mormor hilser og sier unnskyld. Den biske nabofrua som er opptatt av regler og normer, som har støv på hjernen og som ikke alltid viser seg fra sin beste side. I denne boka er det Britt-Marie vi følger i tiden etter at hun forlot mannen sin fordi han har hatt en affære. Jeg gledet meg til denne boka, for jeg tenkte nok at det var mer ved Britt-Marie enn hva naboene hennes så. Og ganske riktig, vi får et innblikk i hvorfor hun er som hun er. Hennes feila forsøk på å være høflig og omtenksom, oppfattes av menneskene rundt henne som uhøflig og dømmende – for hun gir jo ikke akkurat et godt førsteinntrykk (eller andreinntrykk, denne strenge dama). Men for Britt-Marie, som har lite sosial trening, er det ikke godt å vite at det å påpeke andres frisyrer og klesstil som modig og at hun ikke ville gått sånn, ikke faller i god jord hos mottakeren. Britt-Marie er kanskje ikke lett å bli glad i, men jeg ble glad i henne i løpet av romanen.

Gafler. Kniver. Skjeer.

Britt-Marie er så visst ikke en slik person som dømmer andre mennesker, slett ikke, men ingen sivilisert person ville vel komme på tanken å organisere bestikket i en kjøkkenskuff på en annen måte enn den der? Britt-Marie dømmer ingen, slett ikke, men vi er vel tross alt ikke dyr heller?

Det er mandag i januar. Hun sitter ved et lite skrivebord på et lite kontor på Arbeidsformidlingen. Dette har for all del ikke noe med bestikket å gjøre, men bestikket er et symptom på alt som er blitt feil. Bestikk skal ligge som vanlig, fordi liv skal være som vanlig.Vanlige liv er presentable, der rydder man på kjøkkenet og pusler på balkongen og tar seg av barna. For det er faktisk mer jobb enn man tror. Å ha balkong.

Britt-Marie søker jobb hos arbeidsformidlingen nå som hun har gått fra mannen sin og trenger inntekt, og ender opp på det gudsforlatte stedet Borg som gikk nedenom og hjem etter finanskrisa.

Borg er et tettsted ved en vei. Det er egentlig det peneste man kan si om Borg. Det er ikke et sted som kan beskrives som en på en million, men heller en av en million. Det har en nedlagt fotballbane og en nedlagt skole og et nedlagt apotek og et nedlagt Systembolag og et nedlagt helsesenter og en nedlagt dagligvarebutikk og et nedlagt butikksenter og en vei som går derfra i to retninger.

Her skal altså Britt-Marie bo, og ha tilsyn med klubbhuset. Hun ender opp med å bli trener for det lokale fotballaget bestående av barna som fortsatt bor der, enda hun ikke kan noe om fotball. Det er ikke så viktig, alt de trenger er en trener. På papiret. Det er heller barna som lærer Britt-Marie om fotball enn omvendt, og det ender også opp med å være barna som lærer Britt-Marie mye om livet og medmenneskelighet også mellom treningene som foregår ute på den forslitte fotballbanen der de ikke har lys lenger. (Dette løses godt av at noen lar billysene stå på i de parkerte bilene for dem. Man gjør hva man kan, med det man har.)

Britt-Marie var her er en rørende bok om misforståtte mennesker i alle samfunnslag, om vennskap på tvers av aldre og om viktigheten av å heie på et lag og lærdommen om at alt kan snu selv om man ligger under etter første omgang. Det er en bok befolka av snodige figurer, full av sosiale feilslag og misforståelser, og en enorm ømhet for sin hovedperson.

Da jeg noen dager senere begynte på Eleanor Oliphant is completely fine var likheten mellom hovedpersonene, Britt-Marie og Eleanor Oliphant, bemerkelsesverdig og slående. Jeg tok meg i å sjekke når bøkene utkom (henholdsvis 2014 og 2017), og en del av meg undret virkelig på om Eleanor Oliphant var en kopi. Men bøkene har både likheter og forskjeller, og jeg sier ikke at det er snakk om plagiat, jeg tror heller det er et eksempel på at verden nok er full av både Britt-Marier og Eleanorer.

Eleanor Oliphant er i 30-årene, hun har jobbet på det samme stedet i alle år, hun spiser det samme til middag på faste ukedager, hun holder seg mest for seg selv og ligger, som Britt-Marie, litt bakpå i sosial lærdom om hvordan vi mennesker skal forholde oss til hverandre. Og det er jo kanskje rart at reglene er som de er, for hvorfor skal man ikke bare si hva man tenker? Det sparer jo alle for unødig pjatt, som for eksempel her:

“No thank you,” I said. “I don’t want to accept a drink from you, because then I would be obliged to purchase one for you in return, and I’m afraid I’m simply not interested in spending two drinks’ worth of time with you.

Men Eleanor er ikke dum, hun er egentlig bare en no bullshit-dame som har viktigere ting å bry seg med enn å forholde seg til andre mennesker, for andre mennesker kan bety trøbbel:

“…I’d worked out that social success is often built on pretending just a little. Popular people sometimes have to laugh at things they don’t find very funny, do things they don’t particularly want to, with people whose company they don’t particularly enjoy.”

Som med Britt-Marie skjer det ting som gjør at Eleanor må utfordres på sine faste mønstre, og hun utvikler et vennskap med den nye IT-fyren på jobb, Raymond. Raymond er, i Eleanors øyne, uhøflig og lite dannet, men de utvikler etterhvert et samspill og et vennskap som vil komme til å glede både Eleanor og leseren, selv om historien om Eleanor også skal skrape nedom det vi kan kalle rock bottom.

“Nine years, and you’ve never had a day off sick, never used all your annual leave. That’s dedication, you know. It’s not easy to find these days.»
«It’s not dedication,» I said. «I simply have a very robust constitution and no one to go on holiday with.”

Det antydes fra tidlig av i boka at Eleanors historie er kompleks og preget av et traume fra barndommen som boka etterhvert nøster opp for oss. Eleanors ensomhet og fremtreden har grunner som svært få mennesker har fått innsyn i, og det viser seg  at Eleanor ikke har bearbeidet alt fra sin egen historie selv heller. Historien om henne og hvordan hun etterhvert tvinges til dette er både sørgelig og morsom på samme tid, akkurat som Eleanors betraktninger over sin egen ensomhet:

A philosophical question: if a tree falls in a forest and no one is around to hear it, does it make a sound? And if a woman who’s wholly alone occasionally talks to a pot plant, is she certifiable? I think that it is perfectly normal to talk to oneself occasionally. It’s not as though I’m expecting a reply. I’m fully aware that Polly is a houseplant.

Romanen om Eleanor Oliphant er en historie om tap og ensomhet, om et ønske om å tilhøre verden på samme måte som man kanskje tenker at alle andre mennesker gjør, full av såre og gjenkjennelige betraktelser fra bokas hovedperson. Romanen har en mørkere bunn enn Britt-Marie var her, spesielt på grunn av Eleanors tragiske bakgrunn og barndom. Men begge bøkene etterlot meg med en utelukkende god følelse i kroppen etter endt lesing. Jeg unner flere å bli kjent med både Britt-Marie og Eleanor Oliphant. De er godt selskap.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)