Jane Eyre i Mia Wasikowskas skikkelse.

På fredag har nyeste filmatisering av Jane Eyre premiere. Personlig har jeg ikke sett noen av de tidligere adapsjonene av Charlotte Brontës 1800-talls roman, men jeg har lest boka. I tilfelle du er i tvil, det er ikke akkurat Jane Austen vi snakker om. Vår heltinne er ikke kvitrende og sjarmerende, men pliktoppfyllende og alvorlig, ingen snert av satire og humor på det slottet for å si det sånn. Etter en mildt sagt hard oppvekst i et henholdsvis kjærlighetsløst fosterhjem hos hennes tante og kostskole, reiser Jane til sin første jobb som guvernante for ei lita fransk jente på et stort slott. Her møter hun etter en tid, sin arbeidsgiver Mr. Rochester og de to utvikler et merkelig forhold.

Jeg syns ikke boka er veldig fantastisk, men det er alltid litt interessant med kjærlighetshistorier der karakterene ikke er skjønnmalt, men heller framstilt på en måte som gjør at man sliter litt med å sympatisere. Den nye filmatiseringen, av regissør Cary Fukunaga, er ekstremt boktro, faktisk så lik at jeg husket hvordan det var å bla i boka når jeg så filmen (!).  Mia Wasikowska, som vi sist så som en annen bokheltinne i Alice i Eventyrland, er overbevisende i rollen som Jane Eyre,  og Michael Fassbender  gjør en solid prestasjon som Mr. Rochester, men hverken regissør eller skuespillere bringer noe nytt til filmen, det blir en gjengivelse på film. Det er fint å få virkeliggjort landskapet og karakterene, men filmen bærer ikke preg av å gjøre noe mer ut av seg enn nettopp det.

Filmen er god, og verdt å se, men lager ikke kunst utover det Charlotte Brontë allerede har skapt.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)