På Bokmerker.org har vi nå gått tilbake til røttene, og intervjuer mammaene våre (og jammen har det ikke sneket seg med en pappa i tillegg). Serien er inspirert av Bokhoras bokhoremor. Alle intervjuene med bokmerkermødrene kan du finne her.

En av Hannes favorittsysler som barn, var bøker og Donald-blader. Da hun ble eldre ble hun ofte sett i farens «bibliotek», på leiting etter spennende titler. Pappaen til Hanne prøvde stadig vekk å dytte sci-fi-noveller på dattera, men med en heller laber suksess. Han klarte derimot å dytte datteras nese langt ned i bokpermen. Kanskje burde han også lært henne å svinge malerkosten på en real måte, men var det en ting pappaen til Hanne tok alvorlig, var det malinga (vegger, altså. Ikke lerret.). Nå er pappen til Hanne pensjonist, og bruker tida til å lese, spille på keyboardet, løse Magasinets lørdagskryssord og ta opp Glamour til mammen til Hanne (og litt til seg selv, om han ikke får sett det). Åja, og så heter han Åge Gideonsen. Det var altså der Hanne fikk etternavnet sitt fra.

 

 

Far og datter Gideonsen. En av dem "kan ikke smile på bilder".

1. Hva leser du nå?
Forbildet av Siegfried Lenz.

2. Hva slags type bøker pleier du å lese?
Den var faktisk vrien! Tror nok jeg kan si at mitt interessefelt er ganske omfattende. Forøvrig – når man har vært bokklubbmedlem i flere tiår, får man kjenneskap til en masse forfattere som man etterhvert blir interessert i.

3. Hvordan tror du det har seg at datteren din ble så glad i å lese – var det din fortjeneste?
Her tillater jeg meg en smule nostalgi! Hanne gikk jo gjennom den samme utviklinga som alle smårollinger. Det begynte med den obligatoriske pekeboka, fortsatte med Bompibjørnene – og Donald Duck. Enkelte historier måtte jeg lese gang på gang til hun kunne dem utenat (red. Det hikkende spøkelset!). Hvis jeg under lesinga ble trøtt eller lei, hoppet jeg over en snakkeboble. Det ble ikke godtatt. Det var ellers ikke få ganger jeg konstruerte eventyr for henne. Kanskje var det dette som var årsaken til at hun lå i senga si og «leste» for dukkene og en utrolig samling kosedyr. Da spilte det ingen rolle at hun holdt bladet opp-ned!

Jeg oppdaga jo etterhvert at hun hadde «bibliofile tendenser» og gikk til innkjøp av kjente eventyrsamlinger. I 9-årsalderen hadde hun pløyd gjennom samtlige 4090 sider! Men altså: Hennes litteraturinteresse ble sådd i meget ung alder, og jeg tror nok jeg kan si at jeg var delaktig i den prosessen.

4. Hva synes du om litteratursmaken til datteren din? Pleier dere å tipse hverandre om bøker, og hvordan fungerer det?
Den er forskjellig fra min. Hennes interesse er vel for en stor del konsentret om nyere litteratur, og det er jo helt greit. Det hender nok at hun leser en av mine bøker. jeg har nevnt for henne f. eks. norske klassikere. Hun leste en gang de to første bøkene i Hamsuns August-trilogi. Da jeg et ukonsentrert øyeblikk fortalte henne om hvordan August omkom, var hun sint på meg et par uker…
Det blir så som så med tips om leseverdige bøker – fra begge parter. Ei bok har vi forresten interesse for: Tidsdypet av David Darling. «Hovedpersonen» er en partikkel som følges helt fra Big Bang og til et mulig endelikt for verdensrommet. Her kan man saktens drømme seg bort – og undres!

5. Har du en bok du alltid må tipse andre om som de “bare må lese”?
Et bokverk som jeg har lest to-tre ganger er Uår 1 og 2 av Knut Faldbakken. Temaet er uvanlig, og handler om en mulig framtid for mennesket. Hovedpersonene – Allan og Lisa – er et ungt ektepar som forlater et døende storbysamfunn og bosetter seg i en campingvogn på denne byens søppelfylling. En omtale av bøkene kaller dem «en fremtidsrealisme». Ja, det kan godt gå slik at vi nesten ødelegger oss selv. Men slutten av Uår 2 antyder også et håp om fortsatt eksistens.

 

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)