Oslo Bokfestival gikk av stabelen fredag og lørdag forrige uke. Det var et variert og spennende program, og alle bokhjerter i byen banket nok ekstra fort. To bokmerker, Lena og undertegnede, gir deg i dag og i morgen våre høydepunkt fra årets festival. Under får du topplista mi.

 

Festivaluniversitetet: Kort og godt

Jeg smilte litt for meg selv da  jeg så at  første post hos festivaluniversitetet var  Bjørn O. Braastads foredrag «Hva betyr kattens mjau». Jaja, tenkte jeg, det har altså blitt sånn at «universitetet» byr på mjauologi. Jeg avfeide hele konseptet, og stakk på boksalg.  Heldigvis ga jeg det en sjanse til, og hørte Kristian Bjørkelo snakke om ekstremisme. Hovmod står som kjent for fall, og jeg ble frelst.

Jeg ble sittende for å høre på Bjarne Riiser Gundersen forelese om Munchs Skrik. Det var skikkelig spennende å høre om hvordan maleriet ble til, og om jakten på å finne ut hvor i Oslo urskriket kommer fra. Det var også artig å høre at Skrik var en protest mot andre kunstnere som malte Oslo for å bruke motivet på postkort. Historien er ikke uten ironi, og i dag brukes Skrik på postkort.

På lørdag fikk jeg med meg intervjuet med Karsten Alnæs om grunnlovsjubileet og Christian Bjørnæs’ foredrag om hvorfor ingen gjør nok for å løse klimaproblemene. Alle foredragene varte rundt 20 minutter, men kunne gjerne ha vart enda lengre. Jeg blir så glad av akademikere som greier å formidle forskningen sin utenfor universitetene. I statsvitenskap, mitt fag, blir det heldigvis mer og mer fokus på at vi skal snakke om faget vårt utenfor campus, og jeg håper slike arrangementer kan være med på å få kunnskap til folket.

Fakta som fiksjon: «Å lyve så du tror det selv»

Klokka tre på fredagen var det tid for en samtale mellom Gaute Heivoll, Geir Gulliksen, Vigdis Hjorth, Tomas Espedal og Helene Uri om hvor skillet mellom fakta og fiksjon går, og om det er et skille i det hele tatt. Heivoll markerte seg som fiksjonens forsvarer ved å insisterer på at han dikter en historie, og at det er det som gjør han til en forfatter. Hjorth mente at at å snakke sant ga henne mer troverdighet. Både Gulliksen og Espedal holdt fast på at man får et stort ansvar for dem man skriver om hvis man velger å skrive om mennesker som finnes. Det var kjempeinteressant å høre på hva alle fem tenkte om emnet. Og selv om Hovedscenen ble et drivhus i finværet, var det verdt det.

Dameliv: Å skrive en plass til alle typer kvinner

Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk, kvinnene bak Magnhild, møtte Viktoria Lindberg, som har skrevet Verdens viktigste begivenhet, den første norske barselgrupperomanen, til en samtale om likestilling i 2013. Ordstyrer var Helén Vikstvedt. Jeg trodde at jeg skulle være på lag med Magnhild, men det var faktisk mest interessant å høre på Lindberg. Jeg forsto Viken og Sæterbakk slik at de ville skrive en historie der hovedpersonen ikke gjør det alle forventer og møter motstand på grunn av det. Lindberg, derimot, følte at det ikke er plass for kvinners fortellinger om fødsel og å gå i barselgruppe. Hun opplevde at kvinnene rundt henne var Magnhilder som ikke ville høre om barn, mens Viken og Sæterbakk opplevde at verden var full Lindberger som ville vise frem bilder av fødselen og nurket dekket i blod. Det ble en skikkelig spennende diskusjon som jeg er glad jeg fikk med meg.

Stemmerettsjubileum: Kvinnelige forfattere anbefaler kvinnelige forfattere

Åh, som jeg hater begrepet «kvinnelig forfatter». Selv styrer jeg ubevisst unna kvinnelige forfattere. Da jeg vokste opp, vokste jeg opp med menns historier. Jeg trasket rundt i Hundremeterskogen med Brumm og Nasse, flyttet til Moskva sammen med Leonard Ashley (skapt av Nordahl Grieg),  så Nora storme ut av dukkehjemmet og sto ved siden av Julie da hun tok sitt eget liv. Menn har gitt meg språk og referansepunkt, og det er flaut at jeg oppdaget at kvinner kan skrive godt først etter at jeg hadde blitt myndig. Derfor var det flott å høre Guri Hjeltnes, Cecilie Enger, Agnes Ravatn og Merethe Lindstrøm som snakke om kvinner som har inspirert dem.

Men jeg lurte på hvorfor det ikke var noen menn i panelet? Hvor kult hadde det ikke vært om en mannlig forfattere hadde fortalt om en kvinnelig forfatter som gjorde sterkt inntrykk? Det er lett for slike samtaler bare foregår mellom kvinner til kvinner. Hvor blir det av alle gutta? De må komme på banen og snakke om (kvinnelige) forfattere som har inspirert dem. Om gangene de har lest en bok som tilfeldigvis er skrevet av en kvinne og tenkte at de også har hatt det slik. Lesende menn der ute: ballen er nå i deres banehalvdel.

 

Det som trakk ned, var dessverre publikum. Folk må lære seg å komme presis, sette seg ned og være stille. For dere ødelegger for alle sammen, dere som tramper over Hovedscenen 15 minutter for sent med vinglass mens dere høylytt snakker om hvor dere skal sitte. Dere må rett og slett skjerpe dere litt, slik at vi andre kan få høre på flotte forfattere i fred.

I morgen kan du lese hvordan Lena opplevde årets bokfestival.