Noen bøker er legender i de semi-lesendes miljøer, romaner som lesere misjonerer om. Hver gang samtalen havner i riktig retning, nevner de den, du må lese den. Hos mange tilhørere oppstår det da en aversjon mot verket (et eksempel er den omtalte knausgårdaversjonen), det blir rett og slett en hype, og den individualisten vil ikke delta. Selv når folk anbefaler en bok med blanke øyne forblir man uinteressert. Jeg opplevde dette flere ganger med The Road av amerikanske Cormac McCarthy, men da en venninne tilslutt ga meg sitt eksemplar for å få meg til å lese den, resignerte jeg.

The Road er en dystopi, en fremtidsvisjon blottet for håp. En navnløs mann og hans sønn vandrer gjennom et grått og øde landskap. De drar med seg en handlevogn med alt de eier, og er konstant på leting etter mat. Sultne og kalde gjennom en død verden, der andre mennesker er en trussel og medmenneskelighet mangler. En grusom lesing på alle mulige måter, så ille at jeg ofte var nødt til å legge fra meg boka for å puste og komme ut av den kvelende håpløsheten og angsten som preger karakterene og deres tilværelse.

Kontrasten til denne grimme tilstanden blir det poetiske språket den formidles med.

The road was empty. Below in the little valley the still grey serpentine of a river. Motionless and precise. Along the shore a burden of dead reeds. Are you okey? he said. The boy nodded. Then they set out along the blacktop in the gunmetal light, shuffling through the ash, each the other’s world entire.

Til vanlig er jeg ingen originalspråkfanatiker, og blir generelt sjelden veldig grepet av språket i en tekst, jeg er en enkel leser som hovedsaklig er opptatt av handling og karakterer. Men språket i The Road er så vakkert at det beveget meg. Jeg leste boka på engelsk, men den finnes på norsk også, og selv om jeg har vanskelig for å tro det, holder oversettelsen mål, i alle fall i følge NRKs anmeldelse. Anmeldelsen bemerker også hvordan språket i romanen til tider er bibelsk, noe jeg må si meg enig i. Spesielt minner det om noen deler av Jobs bok, som i tillegg til å være tvilernes bok i bibelen, også er en gjengangertekst på littvits klassikerpensum.

He descended into a gryke in the stone and there he crouched coughing and he coughed for a long time. Then he just knelt in the ashes. He raised his face to the paling day. Are you there? he whispered. Will I see you at the last? Have you a neck by which to throttle you? Have you a heart? Damn you eternally have you a soul? Oh God, he whispered. Oh God.

Romanen lar deg reflektere over eksistensen, når alt er tatt vekk, hva er det som gir livet mening? Hvorfor orke å eksistere i en trøstesløs verden? Hvor ville dine grenser gått? Er det kun sivilisasjon som holder menneskenes grusomhet i sjakk? Til tider ganske ubehagelige spørsmål, og skremmende svar.

Fra John Hillcoats filmatisering av The Road.

John Hillcoat har filmatisert The Road, og den hadde sin norgespremiere på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar. Filmen er rimelig tro mot boka, selv om noen av de verste sekvensene er tatt ut. Viggo Mortensen gjør en sterk rolle som faren, og filmen klarer å gjenskape denne grå virkeligheten med en form for poesi som virker inspirert av boka. Det er gjort noen grep som er typisk for film. Historien om barnets mor, mannens kone har blitt gitt mer plass, slik kjærlighetshistorier gjerne får i filmverden. Det er også interessant å se hvordan en film i seg selv har mer potensial for å bli sentimental. Der boka klarer å holde mange dialoger og møter mer distanserte og tvetydig med et knapt og nedtonet språk, gjør skuespillervalg og mimikk noen av disse situasjonene mer klare, det legges føringer på hvem man kan, og ikke kan, stole på.

Det er nesten vanskelig å anbefale The Road fordi den er så smertefull å lese. Hvordan kan man anbefale andre noe som ikke bare vil gjøre en så trist, men også fylle deg med en sterk følelse av håpløshet. Kanskje fordi det er vakkert og vondt på samme tid, noe som strengt tatt er den beste kombinasjonen som finnes.