ramslie_lars_fatso_bookFatso
Lars Ramslie
Oktober, 2004

 La det være sagt, filmen Fatso er et makkverk, og det er forferdelig trist at Lars Ramslies bok kan bli assosiert med den. Det er nemlig en bok som tar opp veldig mye interessant om menns seksualitet, og følelser og ideer knyttet til det å være overvektig og stygg i et samfunn der det er det indre som teller, men det ytre som gir uttelling.

 Rino bor og jobber alene i en leilighet faren eier, og fører et til dels monotont liv preget av stor seksuell frustrasjon. Han er sultefôret på nærhet, men har en begrenset omgang med andre mennesker. I et forsøk på å tjene mer penger på leiligheten bestemmer faren at Rino må få en romkamerat. Maria flytter inn og det fører til drastiske endringer i Rinos liv.

Denne boka gjør vondt å lese. Rinos ekstreme selvforakt er ubehagelig å lese om, men enda viktigere er det ubehagelig å vite om. Rino balanserer på en følelse av intens forakt for seg selv, og et voldsomt sinne mot den verden han er ekskludert fra. Han føler han ikke kan hilse på den pene dama i kassa på butikken fordi han tror hun vil ekles av tanken på at han ser på puppene hennes. Norsk skole har kanskje forsøkt å innprente i oss at det viktigste er å være snill og grei, men følelsene til Rino blir en kritikk mot et samfunn som tier i hjel de som ikke er vellykkede utseendemessig.

Rino sitter i stor grad hjemme og runker til porno, og skammer seg. Før Maria flytter inn i leiligheten er hans omgang med andre mennesker begrenset til en såkalt kompis og en lite attraktiv dame fra jobben som utnytter han med et usagt løfte om kanskje en gang å ligge med han. Beskrivelsen om hvordan han sakte blir inkludert i et annet sosialt miljø og føler en viss aksept, er rørende, men samtidig en påminnelse om hvor grusomt han på mange måter har hatt det.

_Fatso__teaser_jpg_42243b

Fatso i filmversjon, mer eksplisitt enn det nesten vakre bokomslaget.

Man kan spørre seg om Fatso viser en trend i norsk samtidslitteratur skrevet av menn preget av et intimitetstyranni og navlebeskuende kroppsfokus. Det er i alle fall Mathias Danbolts tese i hans veldig interessante og morsomme artikkel «Norsk kuk», publisert i Prosopopeia i 2005. Her tar Danbolt et oppgjør med påstanden at kvinner skriver navlebeskuende, mens menn skriver totalromaner, og hevder at menn heller skriver ”kukfikserte romaner, der vanskelige forhold mellom kuk og verden står i sentrum.”

Hvorfor er filmen så elendig? Fordi den på ingen måte makter å ta det som var interessant med boka med til filmformatet, til tross for at det burde egne seg i en visuell kunstform. I tillegg til et elendig filmteknisk håndverk klarer de å gjøre historien trivelig og intetsigende, og helt virkelighetsfjern. Det er som om de blir blendet av det til tider grove innholdet, og det morsomme med den patetiske mannen, og får ikke med seg noe annet. Filmen kunne vært feelgood, om den ikke hadde vært så elendig. Kanskje var de enig med Dagbladets anmeldelse om at det egentlig er en optimistisk bok, en lesning jeg finner, om ikke annet, original. Føler meg presset til å a fronte det evige omkvedet i denne spalten, les boka!

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)