Det finnes bøker som rett og slett er forstyrrende å lese. De klarer på en eller annen måte å bore seg inn i deg og la deg sitte tilbake med en uggen følelse, for historien de forteller kan da ikke ende sånn, kan da ikke være sånn?

Slik var det å lese Disgrace, J. M. Coetzees Booker-prisvinnende roman fra 1999. En relativt kort bok på 220 sider, så mettet med forskjellige handlingsplan, metaforer, symbolikk og allegorier at det er vanskelig å vite hvor man skal starte å nøste opp trådene. Det er virkelig ingen grunner til å ikke lese Disgrace. Om det er like soleklart at man bør se filmen vet jeg ikke. Selv om den klarer å fange stemninga i boka, er det mye av historiens forskjellige lag som må vike. Her er det sikkert delte meninger, men jeg mener at man kan være for tro mot ei bok.  Har man lest Disgrace bidrar ikke filmen med så mye annet enn en tekstro visualisering av historien om den aldrende litteraturprofessoren som innleder et forhold med en noe motvillig student,  må forlate universitet i unåde og ender opp hos sin datter som har slått seg ned i et periferien på Eastern Cape.

Likevel er dette en god film:  Den er visuelt tiltalende og oppleves ekte takket være gode skuespillerprestasjoner. I tillegg får den jo fram den sentrale tematikken romanen graver seg ned i: Overgrep, apartheids konsekvenser, vold, alt det vonde som følger med når man ikke respekterer hverandres rett til trygge liv. Her spiller hunder og, i større forstand, dyrene en viktig rolle. Lucy taler varmt om dyrs rett til liv og sier i romanen «I don’t want to come back in another existence as a dog or a pig and have to live as dogs or pigs live under us», og til syvende og sist ser det ut til at det er gjennom sitt frivillige arbeid på dyeklinikken Lucys venninne Bev driver at David endelig klarer å tilegne seg den empatien han mangler i starten, der han misbruker sin makt og sammenligner seg selv og sitt begjær med hundenes. Det filmen derimot ikke klarer å få fram like godt er romanens bruk av litteratur, især romantisk engelsk poesi all den tid det er Davids fagfelt, og kunst generelt. I boka spiller også Davids forsøk på operaskriving en stor rolle. Han vil skrive om Lord Byron, et logisk valg for en litteraturprofessor med et konsumerende libido? Dette er med i filmen, men for meg blir ikke Davids tanker rundt dette like tydelige som i boka. Noen ting formidles bedre, eller i alle fall tydeligere, gjennom ord.

Bunnlinjen er likevel tydelig i både film og bok: Disgrace beskriver et samfunn der makt forskyves, og ondskapen viser seg å bo i oss alle. Den er en tilrøvelse av makt over andre: det øyeblikket mennesket gir seg hen til sitt dyriske selv uten å evne å sette seg i den andres, offerets, ståsted.

PS. Det eneste som skurret for meg var at at Lurie så ut som John Malkovich og ikke sånn som jeg hadde sett ham for meg. I etterkant viste det seg forresten at min Lurie var skremmende lik Coetzee selv. Litt sært.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)