Nord-Irland er i søkelyset igjen etter 20 års stillhet. Det sørger Brexit for. Skal de ha en åpen eller lukket grense til Irland når Storbrittania forsvinner ut av Europa, eller skal de like godt ditche Storbritannia og heller slå seg sammen med tvillingen i sør? Også i litteraturen har landet gjort en reentry ved å vinne hele Man Booker-prisen med en fantastisk bok som bare treffer såvidt.

Ja, du leste riktig. Milkman av Anna Burns er en helt strålende, unik bok som fortjener all den oppmerksomheten den har fått – i den engelskspråklige verden. Den er en velfortjent vinner av Man Booker-prisen, la det ikke være noen tvil om det. Likevel er det sjelden jeg har slitt så med å fullføre en bok som jeg gjorde med denne helt utenom det vanlige-fortellingen fra konflikt-tiden i Nord-Irland. På Goodreads ga jeg den en 3-er, noe som egentlig ikke betyr noen verdens ting – som om tall kan gjenspeile en boks kvaliteter. Tallet sier mer om meg som leser enn om boken, og det er vel også et av premissene her: Ikke alle bøker er skrevet for alle, og verdien av en bok er ikke avhengig av leserens utbytte. Slik er det når bok møter leser.

Anna Burns, for mange en overraskende vinner av Man Booker-prisen 2018. Bildet er hentet fra Faber & Faber, fotograf ukreditert.

Bli med til det som er en by uten navn-men som altså må være Belfast – under The Troubles på 1970-tallet. Middle Sister bor sammen med sine wee sisters, og Ma. På fritiden løper hun lange strekk sammen med Brother-in-law eller går lange turer samtidig som hun leser bøker, helst klassikere fra 1800-tallet. Innimellom treffer hun Maybe boyfriend, som hun har et lite håp om skal bli noe mer enn «maybe». Dessverre tilhører han ikke det aksepterte sosiale laget i folket, så besøkene går en vei. All denne merkelige adferden til Middle Sister; jenter jogger ikke med svoger, de leser ikke bøker mens de går i parken, de dater ikke folk på den andre siden, gjør henne til et samtaleemne blant folk. Mer komplisert blir det når Milkman oppsøker henne, en paramilitær leder som av uvisse grunner har fanget en spesiell interesser for Middle Sister. Av lokalmiljøet blir hun beskyldt for å innlede et forhold til Milkman, som er en gift mann – i følge ryktemakerne, sladderet blir bare sterkere, og Middle Sister faller mer og mer utafor. Samtidig får hun hjelp av Real Milkman, som er den rake motsetningen av den andre Milkman, en snill og ekte melkemann som leverer melk på dørene og hjelper folk, mens han lever sitt anonyme sølibatære liv uten interesse for den amorøse siden av livet.

Forvirret? Dette er bare deler av handlingen, som kan virke både enkel og forvirrende. Ut i fra dette merkelige landskapet nøstes det opp en historie om fellesskapet og utenforskap i en konfliktsone, og om små mennesker som reiser seg når de finner ut at de kan reise seg sammen. Men det mest interessante er ikke  handlingen, men miljøbeskrivelsene, og måten språket gir et bilde av hvem Middle Sister er.

Det er noe med irske forfattere. Samuel Beckett og James Joyce krever sterk viljestyrke og konsentrasjon for å komme seg igjennom. Stream of consciousness handler jo om å skrive slik vi opplever ting, vårt verbale språk og tankene våre kommer i relativt frie strømmer, uten et gjennomført system, med repetisjoner, pauser og ord som kommer ut i relativt tilfeldig rekkefølge. Det er jo sånn vi egentlig snakker. Ordene kommer ikke i en fornuftig rekkefølge, og ingen setning er komplett eller etter regelboka – hvis du da ikke heter Helene Uri eller Kåre Willoch. Anna Burns gjennomfører ikke denne stilen helt, men begrenser seg til den verbale utgaven av fenomenet: SOC slik vi snakker, ikke som vi tenker, slik Joyce tar det ut i det ekstreme. Milkman er delt inn i syv lange kapitler, med lange sider uten avsnitt – bare sjelden avbrutt av visuelle pauser.

Men for meg er dette slitsom litteratur. Litteratur skal være lesbar, og her må jeg grave dypt i leseviljen. Gode bøker bør “ta” meg, være mulig å fordøye, yte motstand, men ikke så mye at du ikke klarer nyte bokens essens i kavet med å få med deg hver enkelt … lange, usammenhengende, sidelange, avsnittsfrie setning. Når en 348 sider lang bok har 7 kapitler, og kapitlene er uten avbrekk annet enn noen avsnittslommer innimellom, da blir det tungt, spesielt når språket er så viktig, og selve handlingen så lite fremoverlent.

Likevel vinner boken altså Man Booker-prisen, og anmelderne er over seg av begeistring. Jeg skjønner det. Det ligge en vanvittig innsats bak skrivingen av boken for å få alt det usammenhengende og flyktige til å henge sammen i dette kaotisk og samtidig fokuserte verket. Den handler om mennesker uten navn, bare med betegnelser, i et land som heller ikke har navn, men med benevnelser som skal gi oss antydninger om hva som gjelder. Samtidig balanserer den uhyre fint mellom det folkelige, nesten asfaltnære og det dypt kunnskaps- og kultursøkende. Et eksempel på side 278 får frem dette på en uhyre fin måte, og viser også hvordan Anna Burns bruker språket for hjelpe oss inn i Middle Sisters verden.

I’d never met anyone so indulgent of three little individuals discussing so earnestly on the invention of the encyclopedia, the whirlwinds of the Faroe Islands, the diatonic scale, prefectures in China, the non-local universe, the theories and facts of material science or on the cultural destruction of the courtyard of the Ca’ d’Oro. Tablets girl’s did so indulge. She delighted in wee sisters, listened to them, encouraged them, took them seriously, read their voluminous notes and asked sensible questions, which pleased them.

Det ér merkelig og ekstremt jordnært, og samtidig kunnskapsrik og drømmende.  Budskap til meg er tydelig: Ikke undervurder folk!

Kan dette bli en bestselgende page turner på norsk? Like mye som Ulysses av James Joyce kan bli det. Jeg er redd for at det er uoversettbart til norsk språk. Ingen norske forlag har så langt jeg vet tatt på seg å utgi boken på norsk, og med den uoversetteligheten den representerer trengs det vel heller ikke. Så hvis du venter på at den skal komme på norsk: Mest sannsynlig vil du ikke ha større utbytte av den heller – fordi språkets originalitet er så tett knyttet opp til historien. Det er en Tante Ulrikkes vei i belfastsk forfatning, og det er jo en anbefaling. Men samtidig: Jeg hadde aldri fullført denne boken hvis det ikke var fordi jeg hadde lovet meg selv, og bok-kollektivet, at jeg skulle skrive om den til Bokmerker. Det er svært sjelden jeg legger vekk bøker jeg har begynt på, trangen for å legge vekk Milkman var sterk nesten fra første side av, og å lese den ferdig var en øvelse i disiplin. Men jeg klarte det.

Det rare er imidlertid at mens jeg skriver dette, og idet jeg tenker på boken, kjenner jeg den gode varmen av en glitrende leseerfaring. Middle Sister setter spor, jeg bryr meg om henne og fortellingen hennes, og idet jeg avrunder dette merker jeg at den treeren på terningen jeg umiddelbart meldte fra om på Goodreads raskt blir en firer og en femmer, og skjønner at når en bok møter leseren, så er ikke opplevelsen ferdig når siste side er lukket.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)