Joan Didion er virkelig en superheltinne for mange av oss. Hennes De magiske tankers år var en av mine største leseopplevelser noen sinne, og Julie har skrevet godt om den her på Bokmerker.

De magiske tankers år handler om det brå tapet av ektemannen John Dunne. Der den boken slutter, tar denne på en måte til – samtidig som historier veves inn i hverandre. Det sies så effektivt og fælt på Wikipedia:

On December 30, 2003, while their daughter Quintana Roo Dunne lay comatose in the ICU with septic shock resulting from pneumonia, Dunne suffered a fatal heart attack while at the dinner table. Didion put off Dunne’s funeral arrangements for approximately a month until Quintana was well enough to attend the service. Visiting Los Angeles after her father’s funeral, Quintana was struck by a massive hematoma. She required six hours of brain surgery at UCLA Medical Center. Quintana died of acute pancreatitis on August 26, 2005, during Didion’s New York promotion for The Year of Magical Thinking. She was thirty-nine.

Hvordan skal noen klare noe sånt? Det er en helt forferdelig historie. Joan Didion har mistet mange. Hun skriver Blå kvelder delvis som en refleksjon etter at skuespilleren Natasha Richardson dør i en ulykke i 2009. Omgangskretsen til Didion har vært stor og ganske enestående – det var moren til Richardson, Vanessa Redgrave, som hadde hovedrollen i De magiske tankers år som teatermonolog – men det er overhodet ingen grafsing i kjente menneskers liv. Det er kanskje tvert om et resignert blikk på hele jetsetlivet.

Didion skriver på en måte som gjør at jeg blir veldig glad i henne. Sorgen er ikke påtrengende, og i en tid da jeg opplever at veldig mange skal frem og skrive sine sorghistorier, er Didion av et annet kaliber. Hun har en form for soberhet i setningene, og jeg føler at hun holder noe igjen. Hun reflekterer over det å adoptere et barn – Quintana Roo ble adoptert som småbarn. Det å adoptere har vært både en positiv og negativ opplevelse for dem, og hun svelger ikke påstander utygget. Samtidig som boken dreier seg rundt denne datteren, kjenner jeg ikke Quintana når jeg lukker boken. Den handler ikke om henne – den handler om følelsene hun har skapt i Joan Didion.

Det kunne blitt veldig intimt. Det er ikke handlingen som er det viktigste, men de godt formulerte refleksjonene til Joan Didion. Det er vel det som kjennetegner de største forfatterne/journalistene. De klarer å si noe om det å være menneske uten å være private. Joan Didion er ekstremt personlig – men det er også derfor hun klarer å si noe allmenngyldig.

Joan Didion
Blå kvelder
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Tiden, 2011

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)