Vi har skrevet om at Rem ♥ Bjørneboe før, for Hanne var på foredraget for halvannet år siden. Men det har sannelig tatt halvannet år også, å komme gjennom denne lecablokken av en biografi.

For å ta det først – jeg har jo lest om inhabiliteten i litteraturkritikken på femtitallet – hvor sto jeg da jeg åpnet denne boken?

1. Jeg leste Uten en tråd da jeg var fjorten og var så vanvittig skuffet over at det var en møkkabok, i motsetning til Sangen om den røde rubin, som jo faktisk var bra.
2. Jeg elsker Jonas. Jeg leste den først som syttenåring uten å skrike av begeistring, men da jeg leste den som firogtyvåring var jeg helt bergtatt. Kanskje fordi perspektivet mitt var forflyttet fra elevene til lærerne?
3. Jeg har hatt Tore Rem som seminarleder, ja, jeg har sannelig vært hjemme på middag hos ham. Men det var ikke bare oss to. OBS. OBS.

Kort oppsummert: Jeg har blandede følelser for Jens Bjørneboe, men jeg har hatt en av de de derre professorforelskelsene for Tore Rem. Han er så intelligent! Og kjekk! Og… sukk! Jeg innbiller meg at jeg bare har knist forelsket i nærheten av ham tidligere. Og tegnet en skrekkelig dårlig tegning av ham.

Så har jeg hatt Sin egen herre stående i bokhyllen i halvannet år. Den var så tykk… Og jeg trodde at jeg burde lese mer av Bjørneboe før jeg leste biografien om ham.

Vel, det gjorde jeg ikke, jeg satte i gang, og nå føler jeg at jeg har pløyd en åker. Rem er samvittighetsfull i sin fremstilling og tar med hver minste detalj – men heller ikke  noe mer enn det han har dekning for. Herrefred så kjedelig dette var å lese til tider. Det hjelper heller ikke at boken (naturlig nok) starter med 200 sider barndom. Hvor han gjør… INGENTING. Han puster og lever og er en skoleelev.

Det tok seg opp etter hvert, og rundt 20-årsalderen begynte jeg å hekte meg på. Samtidig som det er en pløying av en lesing, er det også en lesing som har sittet i meg. De mange små detaljene har gjort meg oppmerksom på hvordan en biografi skapes: Hva ville blitt fortalt om meg? Eller mine venner? Det listes opp hvem han knytter vennskapsbånd med, og siden man vet lite annet, blir det informasjon som «de ble kjent her eller der, han var en ledertype» og det er jo TOTALT uinteressant. Men samtidig interessant, ikke sant? På samme måte som en stabel briller i Auschwitz forteller en historie: Det er jo bare en haug med briller. Men det er noe med at mengden fakta oppå hverandre til sammen utgjør et helt liv.

Det som overrasker meg sånn, er hvor stor publikumssuksess dette har vært. Den lå på bestselgerlistene i flere uker! Det er det jeg sier, folk sutrer altfor mye om ungdommen nå til dags. Dette er 550 tunge sider – og jeg har mastergrad i litteratur – og dette selger?! Jeg elsker det norske bokmarkedet. Totalt uforutsigbart. Side om side med krim og Samartin.

Jeg er ganske usikker på om jeg skal orke oppfølgeren Født til frihet. Egentlig er det jo nå det morsomme begynner: Som Rem gnir inn gang på gang, er han en gamlisungdom som skriver Rigsmaal og er bestis med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel. Det blir sikkert mer spennende lesning når han blir rockeprest* og skriver Bestialitetens historie. Men Sin egen herre var et grovbrød. Du vet at det er i grovbrødet du får næring og at det er sunt for deg og du vil leve lenge i landet, men samtidig smaker jo loff veldig godt…?

* Rockeprest i betydningen «gubbe som twitrer og spiller inn plater med de unge rapperne», ikke som i faktisk prest. Eller rock.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)