Tomas Espedal

Biografi Dagbok Brev

Gyldendal (samlet utgave) 2006

 

Biografi (glemsel) (1999), Dagbok (epifater) (2003) og Brev (et forsøk) (2005) er langt fra Espedals nyeste bragder, men også langt fra glemselsverdige. Som verk i seg selv, som samlet enhet og som grunnlag for Espedals senere utgivelser er de relevante, leseverdige og gjenlesverdige.

Verkene er alle en utforskning av mennesklige følelser, gjennom tre av de sjangrene som kanskje står det personlige nærmest. Utforskningen av de tre sjangerne kolliderer med utforskningen av følelseslivet – og evner å danne tre små kunstverk under forsøket. De tre verkene er nå utgitt sammen, og de utfyller hverandre godt. Språket forsøker gang på gang å nå inn, og når så ekstremt godt ut i forsøket.

Det sier seg selv at språk er essensielt for et godt litterært verk. Espedals språkbruk skiller seg likevel fra de andres. Språket er ikke lenger til for å beskrive følelser, bygge ordentlige setninger eller forståelse. Hos Espedal er følelser lik språk. Det beskriver ikke, det er. Og fremfor å prøve å formidle noe, prøver han så intenst å bruke ordene til å forstå seg selv, mennesket.

Aldri er det så sårt som hos Espedal. Vi kommer så nært, på både de overveldene og på de gjemte følelsene. En observasjon av sine medmennesker, av underbevistheten og av den uoppnålige men altomfattende hverdagen.

 

«Der du ligger.

Der du ligger så ung og gjennomskurt av tårer et rengjort ansikt virker det som det vokser et øye ut munnen en tunge ut øyet hvordan kan jeg kysse deg når du vokser så fort?

Ett bitt i skulderen den runder deg av som et hjørne i huset du står inntil veggen ryggen mot veggen og bygger en vegg det er halsen mot munnen slik står vi og kysser du snur deg i huset med veggen du bygget jeg biter du faller med ryggen mot gulvet i med veggen du gråter.

Å snøen i hagen den solen i kanten av kjolen mot låret du sitter å spriker. Den vakreste dagen i huset i hagen den dagen du ligger i sengen og blomstrer.»

 

Er ordet tilstrekkelig for en følelse? Er kroppen tilstrekkelig for å føle? Et sted mellom disse spørsmålene beveger Espedal seg. Han setter ord på hvor nært kroppen kan komme seg selv, og makter å få ordene til å nesten bevege seg enda nærmere.

«Du.

Du kunne bare våge å skrike så skulle jeg skreket deg ut som et barn som en fødsel i blod ingen tårer jeg skulle født deg naken i sengen ut mellom leppene skulle jeg født deg og spyttet deg ut»

 

Ord spyttes, følelser fordøyes, sorg blir til setninger, ord blir erindringens medisin og det hele fungerer fantastisk godt.

Forfatteren snakker stygt om kulturdamer på femti, blir beskyldt for forhold til mindreårige, og ser ut som en uteligger i sort pysj i Bergens gater. Det gjør ingenting. Aldri har en uutdannet gammel mann med ødelagt ansikt fremstått så fantastisk for meg. For er det én ting Espedal mester til det fulle, så er det å få stygghet, bunnløs sorg og manglende håp til å bli umåtelig vakkert på papir. Hvordan kan så stygge ord danne fantastiske setninger, og hvordan kan en fantastisk setning være bygget opp av grufulle ord. Det er tydeligvis mulig.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)