untitledVi Forlot den stille skogen

Janne-Camilla Lyster

Tiden Forlag, 2013

 

 

 

 

 

 

Bevegelsen i mellomrommene gjør Vi forlot den stille skogen til en vakker oppsamling av ord som  jeg vil ta meg frem i. Så vakkert og sårt som mellomrommet mellom insektvinger, skygger på hvite husvegger og fjær som faller mot bakken. Som kunstpausene i en følsom samtale klarer Lyster å la mellomrommene mellom setningene og ordene skape bevegelse og følelse i de minimalistisk utformede sidene.

Vi forlot den stille skogen er utgitt som et dansekoreografisk grunnlag, og fremstår på tross av sin sjangerløse fremside som en diktsamling. En sammensmeltning mellom ord og bevegelse – der følelsen av menneskelig fysisk utfoldelse klarer å skinne gjennom ordene, men som også i høyeste grad får ordene til å skinne. En plassering av setninger og ord på store hvite sider gjør det åpne, hvite rommet present. Et hvitt rom som gir teksten mulighet til en voldsom og følsom bevegelse, også utenfor sidekanten og bokpermen.

2.3

Et båndopptak av et bevinget insekt, f.eks. En øyenstikker

Avspilt langsomt vil man høre et slags rop, et rytmisk og hult rop 

2.4

Og ved litt høyere tempo, et middelalderkor som messer og lokker

Tekstsamlingen er inndelt i tre kategorier. Den første, Vekster (Objects of desire), tar for seg bevegelsen, lyden og materialoppbyggingen i papiret, i insektvingene, i et menneskets lungevev og en gjennomsiktig kjole. På mesterlig vis er disse elementene flettet sammen og pustet fra hverandre av skygger, røtter og det nesten gjennomsiktige omrisset av noe som et tegnet på et ark. Naturen og det mennesklige flyter sammen, idet Lyster lar mennesklig lungevev vokse opp fra havbunnen, idet trærene får kle seg nakne for å stryke seg opp mot hvitmalte vegger, og idet korridorer bygges ut og trekkes sammen.

I verkets neste inndeling, Morphs, blir formen megetsigende idet den tillater tidligere omtalte elementer en sammensmeltning, men samtidig en distansering på papiret. Ved å kombinere og dele opp tidligere brukte setninger og tematikker får de i Morphs en ny mening. De fyller hele sider, men igjen er det mellomrommet og bevegelsen mellom setningene som skaper både det visuelle og det innholdsrelaterte. Ordene blir spredt utover sidene, vilkårlig og nøye planlagt på samme tid, som en følsom dans av assosiajoner over de hvite flatene.

Assosiasjonen, som for meg er et av de sterkeste elementene i verket, blir eksplisitt framvist i bokens siste del, Blanks. Bare bildeteksten står igjen, i det tomrommet der man normalt ville finne bildet, er det visuelle her  byttet mot det helt hvite og blanke. «Noe enfoldig som kryper mot deg» står oppført som fotnote nummer. 3 – ovenfor er en helt hvit side der man kan forestille seg bildet, bevegelsen og tilblivelsen av ordene.

Verket er bygget opp av ord, men slektskapet til bevegelsen, assosiasjonen og det visuelle er tydelig, og velfungerende i verket. Et spennende ønske om å la ordene stå til grunnlag for et korografisk verk er et grep som ikke blott  gjør ordene til redskap, men som også gir ordene mulighet til å innkapsle og gjøre bruk av bevegelsen og mellomrommet.

Og er det en ting verket evner, så er det å bevege meg.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)