Frode Saugestad
En ung manns bekjennelser om kjærlighet
Kolon forlag, 2013
En ung manns bekjennelser om kjærlighet handler om all den kjærlighet man ikke fikk. Ikke fra sin mor, fra sin far, eller fra systemet. Men først og fremst handler det om hvordan man har det når man mangler all kjærlighet for segselv. Et postmoderne puslespill der alle brikkene er sorte eller tilnærmet mørkegrå – pakket inn i den moderne verdens hvite forside.
Saugestads roman er delt opp i tre deler – pappa, mamma og staten. Hver del er en montasje av personlige utleveringer, utklipp fra reelle intervjuer, youtubeklipp og rettsaksdokumenter. Hver side er delt opp, som protagonistens liv også er kraftig delt. En utside og en innside – men på alle sider av saken en endesøs tomhet og kulde. Et brutalt og ærlig rop om hjelp finner sted mellom hvert eneste nytt punkt i hovedpersonens formidable cv.
Som lesere blir vi oppfordret til å legge romanen så tett opp til virkeligheten som overhodet mulig. Navn, autentiske intervjuer og retssaksdokumenter blir lagt frem, og det lykkes Saugestad og trekke oss inn i en verden som nettopp er den virkelige siden av virkeligheten. Idet litterær språkbygning og bruk av klassiske litterære virkemidler blir lagt på hyllen trekker Saugestad virkeligheten inn i litteraturen, fremfor å la litteraturen speile virkeligheten.
Pappa
«alt dette for at DU skal se MEG»
En far som nekter å åpne øynene for at han har en sønn. En sønn som setter liv og verden på spill for å bli sett. Parallelt med en problematisk rettsak angående farens farskapsforhold er det klippet inn intervjuer. Markedsskjef i Diesel. Doktorgrader. Ansettelser på Harvard. Forlegger av litteratur. Et supermenneske på papiret, en krøllet og forkastet personlighet i virkeligheten.
Sviket fra sin biologiske far, som sendte en annen i sitt sted for å foreta farskapsprøver, driver protagonisten til å gjøre alt for å komme i kontakt med dette mennesket. Følger etter ham i Oslos gater, skriver et brev til hans barn. Gir ut bøker fra de arabiske land, for å rekke en hånd mot sin marokkanske far som har gitt ham sitt mørke ansikt. Hovedpersonen og romanen strekker ut en viftende arm om hjelp, men ingen ser og ingen griper. En retssak som strekker seg over tredve år, og en desperasjon etter annerkjennelse som strekker seg over enda lengre tid.
Mamma
«Du opplevde ingen ting av dette, mamma, for du var jo aldri sammen med meg. Du kjenner meg ikke, du aner ikke hvem jeg er. Du er bare en kvinne som har født meg»
Historien om en mor som ikke stiller opp, blir et sårt bilde av et barn som synker ned i gjørmen og blir liggende der. Den totale desperasjonen griper i alle retninger. Strekker seg etter selvmord, skitten sex, plastiske operasjoner og sprengstoff. Det hele ender i et daglig kollaps i dyp angst og overdoser, i et game der smerte er både førstepremie og sisteplass.
«Jeg hadde skaffet til veie ca. 800 kilo sprengstoff»
«De ville være sammen uten meg»
«http://video.kolonforlag.no/saugestad/mama»
Denne delen av boken er enda mørkere enn den første, og forteller ærlig om desperasjonen i angsten. Om at alt det som ikke hjelper finnes i massevis, mens det eneste som trengs er det eneste som mangler. Et enormt spørsmålstegn blir stilt til verden og hans mor. Men størst av alt er det altoverskyggende spørsmålet om egen identitet.
Staten og Emma
Sakspapirer, paragrafer og legeerklæringer er lagt fram i bokens siste del. Som den fysisk harde prosessen, som en kontrast til følelsene som ligger under et saksbehandlingspapir, og om de enorme smertene som blir katogorisert og plassert i statlige papirer og vedtak.
Det hele avsluttes med et klisjefylt og følelsesladd brev til hans datter. Rundkretsen er bundet, men protagonisten evner å hoppe ut av den onde sirkel og inn i livets. Mennesket som bevisst har gått inn for å ødelegge seg selv, klarer å reise seg opp igjen – og kan vakle gjennom livet med et stadig tomrom i seg selv.
—
Denne boken snakker ikke i utdypende metaforer og språklig vakre setninger. Den snakker fakta og følelser, svart på hvitt og brutalt ærlig. Det er den klissete og mørke baksiden av et glansbilde, og kanskje også baksiden av vår tid. Saugestad leverer rått og hensynsløst en bekjennelse om manglende kjærlighet og et moderne menneske som har mistet seg selv.
Folk kommenterer