Alabama?
Helge Torvund
Aschehoug forlag, 2011

Hvorfor? HVORFOR?!? Hva skjedde? Det begynte jo så bra og så gikk det lukt til, ja du vet, der nede hvor det er varmt. Jeg hadde kommet cirka en tredjedel i samlingen og hadde en god idé om hvordan anmeldelsen skulle bli. Jeg hadde funnet de rette bildene, referansene og følelsene, og jeg var klar til å hylle boken som en storslått hyllest til nedtonet mannlighet, og så skeiet den fullstendig ut og ødela det hele! Jeg hadde til og med begynt å skrive på anmeldelsen.

Det tar mellom to og fem minutter å lese hvert av diktene, men de er så tettpakket med inntrykk og observasjoner at jeg ikke klarte å lese mer enn i høyden to på rappen uten å få emosjonell åndenød.

Den beskrev mannen, sønnen til den døende faren, faren til den oppvoksende jentungen, så skjørt, så nært, men samtidig så hverdagslig at jeg måtte stoppe og ta inn over meg uttrykkene. Den rørte ved noe i meg og fikk meg til å se noe jeg fortsatt er en generasjon for ung til å forstå. Hvorfor? Hvorfor måtte den ødelegge det slik? Jeg kunne vært lat, ekstrapolert, antatt at den første delen av boken var representativ for resten og skrevet på bakgrunn av det. Men jeg gjorde ikke det, jeg likte, nei, jeg ble betatt av det jeg leste og måtte ha mer. Og så gikk forfatteren og forvillet seg inn i noen intetsigende, abstrakte beskrivelser av hegrer, fossefall og ymse andre naturfenomener. Tankene flyt til poesien Pondus’ svirebror Jokke led seg gjennom i håp om hanky-panky med batikk-kledde wannebe-sekstiåttere med lyrikkambisjoner. Jeg er en skjære / kra-kra /på vinger /kra-kra etc.., og da er strengt tatt Jokkes no-nonsense love talk å foretrekke.

Forlaget omtaler på omslaget diktene som popmusikk i lyrikkform. Dem om det, dette er langt fra lettbent pop, dette er Leonard Cohen og Johnny Cash i nynorsk innpakning.(…) Helge Torvund er Sinatra på sitt mest røykfylte og melankolske, han er Cash’ A boy named Sue på Bryne på 1960-tallet.

Dette hadde jeg tenkt å skrive om boken, men det fortjener den ikke. Etter å ha blitt sugd inn føler jeg meg lurt etter å ha kommet gjennom.

(…)

Eg minnest ein kveld

i min ungdom

Far reise seg brått frå stolen

og gjekk ned i kjellaren

Kom opp at med brekkjern

og øks og

gjekk laus på veggen

melllom bestestova

og kvardagsstova

Dei hadde snakka om det

lenge nok

Han og mor

Nå skulle den veggen ned

Og ned kom han

Og rommet opna seg

Nå er veggen

mellom dei to stovene

sett opp igjen

Han har reist

med lyset

(…)

Å vera far

Det er vakkert

Å ha skimrande venger

Det er òg vakkert

Ein far med skinande venger

var vel ikkje det

me ønskte oss?

Nei, ein far med briller

og stokk

var godt nok

Dette er en mann jeg kjenner igjen. Dette er en far jeg kjenner igjen. Det er min far, det er min fars far og det er mine venners fedre. Det er en voksen mann, en gammel mann, en mann som har levd et liv, som handler når han bestemmer seg for det og som ellers er der. Det var fire sider, 87 linjer, med dette som fanget meg. Første diktet, noen små minutter i stillhet, og jeg var overbevist. Det var dikt som dette som gjorde meg fortapt.

På lokaltoget til Egersund med ei av døtrene mine

som skal vidare med Oslotoget til Tigerstaden

Lyset frå snøknausane utanfor blitsar forbi

(…)

Eg ser meg om i toget Ser på dei andre Vaksne Barn

Ein schæfer Lyset frå snøen ute og lampane i taket

Og brått slår det inn i meg med uventa kraft:

Alle liv er fullkomne kvar augneblink Kvart nå

Det finst ingenting å venta på

Disse linjene, om en datter som reiser, om en sårhet og stolthet for en far som står igjen. Éns egen far som dør i det ene diktet, og datteren som reiser i det neste, livets faser fra samme synspunkt. Kunne han ikke bare levert en samling med sånne dikt? Beskrivelser av livets faser om ungdom, alderdom og død. Hvorfor måtte han på død og liv forlate oss mennesker og blande inn naturen utenfor?

Hegren trer gradvis fram frå regn Og det er slik at det ikkje

bare skal ein

type regn til Til dømes tung og langvarig haustregn Nei

Den type regn skapar bare

visse delar av fuglen Som dei tofarga vengene som den

krummer sterkt og slår

Skal jeg oppleve naturen foretrekker jeg å oppsøke den selv, eventuelt å få den formidlet av Sir David Attenborough. Noen liker slike dikt også. Kunne han ikke bare gitt ut en egen samling med slike dikt, så jeg slapp å lese dem?

Rett skal være rett, det tar seg opp mot slutten igjen. Litt. Boken er delt i tre deler, med del 1 som opptar omtrent to tredjedeler av samlingen, og i del 2 dveler Torvund ved Universitetssykehuset i Stavanger. Her tar det seg opp igjen, og han finner tilbake til noe av den stemningen som fanget meg i begynnelsen.

Eg går inn døra

            med eit smil

Granitthovudet i stilla

            på venterommet

                        for strålebehandling

            Sekundet

før cellegifta

vekar i kroppen

                        Redsla

for operasjonen

            Og roa eg kjenner

                        inni meg

Hvem har ikke i dag hvert på venterommet på kreftavdelingen på et sykehus og ventet, eller har noen nær oss som har vært i denne situasjonen. Noen som kjenner følelsen, ventingen, frykten, uvitenheten og lettelsen etterpå? Det er fortsatt ikke tilbake til nivået på de første diktene og del 3 faser ut med noe hverken-eller som jeg ikke orket å engasjere meg i.

Så hva sitter jeg igjen med etter å ha lest igjennom Alabama? ? Mest skuffelse, egentlig. Den kunne ha vært så bra, den appellerte til meg fra første dikt, men mistet meg da den gled over intetsigende naturbabbel. Hvis jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg trenger å sette ord på følelsen av tap, behovet for å gå videre, eller å være voksen, middelaldrende voksen, mann, vil jeg kanskje hente den frem igjen. Men ellers? Nei, da blir den nok kun enda en snau hyllecentimeter blant andre.

—————————————————————————————————————————

Synkope: synko`pe (i bet. 2 også utt syn>-; gr ‘sammenslåing’, av *syn- og kope ‘slag’) 1 mus.: sammentrekning av en betont og en ubetont taktdel slik at vekten kommer til å ligge på den ubetonte 2 språkv: bortfall av vokal el. stavelse inne i et ord, f eks i ‘by’n’ for ‘byen’

Tittelen er hentet fra verselinjene

av Hillevåg Dei raude bremselysa glid lågt gjennom gatene

med sin aura av

urban blues og bensinangande attrå Orgelriffa og den

svarande gitaren rører seg

att og fram over gata Bassen synkoperer natta og kaster

skykken av ein storbyulv mot

husveggene…

Øystein Holm-Haagensen

Øystein Holm-Haagensen (27) er utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen og Collège d'Europe i Brugge, og er en av en stadig krympende minoritet som tror på et forent Europa. Bor på Grünerløkka, men kommer fra Asker og er stadig hjemme i forstaden.
Han skriver om teater for Minervanett.no, blogger om herrekler på mennidress.com og twitrer som @oysteinholmh

Latest posts by Øystein Holm-Haagensen (see all)