Jon Klassen
Jeg vil ha tilbake hatten min
Oversatt av Margrete Rasmussen
Mangschou, 2012

Bjørnen dukket opp i postkassen min en dag, og jeg klarte ikke la være å åpne den, og lese den. Den lett apatiske bjørnen, en slags hasjinfisert Baloo, står alene på første side.

Hatten min er borte.
Jeg vil ha den tilbake.

Deretter går bjørnen til reven, frosken, haren, skilpadden, slangen og muldvarpen og spør «Har du sett hatten min?» – men ingen kan hjelpe ham å få tilbake hatten. Men sannelig. Satt ikke haren der med en hatt på hodet? Og svarte ikke haren litt mistenkelig?

Har du sett hatten min?

Nei. Hvorfor spør du meg?
Jeg har ikke sett den.
Jeg har ikke sett noen hatter noe sted.
Jeg ville ikke stjålet en hatt.
Ikke still meg flere spørsmål.

Ok. Du skal ha takk likevel.

Dette utsagnet, kombinert med den klart ondskapsfulle haren, utløser mistenksomhet. Nå vet vi ikke hvordan bjørnens hatt ser ut, men kanskje den er spiss og rød? Jeg skal ikke avsløre slutten, men la meg bare si at bjørnen ender opp med hatten sin. Og det er dramatisk.

Da jeg hadde lest ferdig boken (det tok under fem minutter), lo jeg så høyt som jeg ikke har gjort på lenge. Jeg hamret ut i twitterverset at dette var det beste på lenge. Folkens, det er bare å legge pengene eller lånekortet på bordet og få seg Jeg vil ha tilbake hatten min.

I nettbokhandlene er den kategorisert som en bok for småbarn, for 3–5-åringer. Jeg var litt usikker på det, så jeg fikk mannen min til å ta den med i barnehagen der han jobber, og lese den for 3–5-åringer. De skjønte ingenting. De syntes ikke den var kjedelig, men de lurte på om haren hadde bursdag, siden han hadde partyhatt på.

Det er selvfølgelig fordi hele humoren er reinspikka ironi fra ende til annen. Den er for oss som har lest Ludde som leter etter Nalle, muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på han og jeg tror det er en Tassen-historie som er helt lik også. Bare at når bjørnen vil ha tilbake hatten sin, er moralen langt fra at du får hjelp når du spør om den, eller at alt går bra til slutt. Som mamma, barneskolelæreren, kommenterte da jeg leste den for henne: «Hm. Alle som har på hatten blir onde.» Den tolkningen er ikke så dum.

Illustrasjonene av den apatiske bjørnen og de andre dyrene – som nok også går på noe narkotika, ser det ut som – passer suverent med den tilbakelente teksten. Det er knapt tekst, noe som altså kan lure deg til å tro at den er for småbarn, men det er det altså ikke. Det er bare et stilistisk mesterstykke, et høyspent drama der det meste ligger mellom linjene. Intet mindre.

Jeg ler fortsatt bare jeg tenker på den. Jeg kan se for meg enkeltoppslag i boken. Den er en vits i barnebokform – ikke la deg lede til å kjøpe denne boken til barn, men kjøp den til deg selv, og fnis.