Jeg drister meg til å si at Kristine Næss sin Bare et menneske er den beste boka jeg kommer til å lese i år. Den kommer i alle fall til å være særs vanskelig å toppe, selv om det bare er slutten av april.
Boka tar for seg tre forskjellige kvinners liv, i nåtiden og i fortiden. Bea Britt, bokas hovedperson, er en 52 år gammel forfatter som sliter litt med å leve. Hun har ofte hilst på Emilie, jenta som går tur med hunden forbi huset hennes, og blir sentral i etterforskningen når Emilie plutselig blir meldt savnet. Forsvinningen havner til stadighet i bakgrunnen for Bea Britts refleksjoner over egen tilværelse og nedstigning i depresjonen, men forblir viktig for handlingen helt til siste slutt.
I tillegg følger vi studenten Beate, en ung kvinne som er datteren til en tidligere venninne av Bea Britt. Den unge og den eldre kvinnen er gode venner, og Beate bruker ofte Bea Britts hus som pausested fra livets forvirringer rundt studiene, kjærlighetsforholdet til medstudenten Erik og livet generelt.
Den siste kvinnen i historien er Bea Britts farmor, som bodde i vestkanthuset Bea Britt bor i nå, to generasjoner tidligere. Hennes historie skaper en interessant kontrast til kvinnelivene som skildres i nåtiden, og all den motstand man kunne møte som kvinne både i ekteskapet og samfunnet generelt. De tre historiene står alle sterkt hver for seg, men enda flottere sammen, og gir et bilde på hvor mye som har forandret seg når det gjelder kvinnens plass i samfunnet, og hvor mye som er likt, og menneskelig, uavhengig av tid.
Næss har allerede fått en del oppmerksomhet for denne portretteringen av kvinneliv i flere generasjoner og måten hun knytter historier sammen på, så jeg velger å belyse det jeg synes løfter Næss et nytt nivå innen skrivekunst: måten hun bruker de enkle setningene til å beskrive de mest kompliserte tingene i livet.
Bea Britt reflekterer mye, særlig over kjærligheten. På radioen hører hun en historie om en munk som har valgt bort tradisjonelle livselementer som familie og barn, og heller gitt sitt liv til klosteret.
Kjærlighet er ikke vanlig, svarte han, det er ikke nok. Jeg vet ikke om han mente det ikke var nok av den, eller om kjærlighet ikke var nok, i et liv, liksom, men i så fall, tenkte jeg, ikke nok til hva eller for hvem?
Rundt kjærligheten analyserer også Bea Britt livets tilfeldige krumspring (med syrlig presisjon):
Ja, det kunne være tilfeldigheter, for noen ganger er man heldig, andre ganger uheldig. Kan du ikke få den du elsker, må du elske den du får, all mat er god, og så videre.
Det er gjerne det tilynelatende uforklarlige som Næss får satt ord på, ofte gjennom de enkleste ordene og setningene. Som her, når Bea Britt ser for seg en sommerdag:
På den eller lignende måte må hun ha havnet i Skådalsløypa, tenkte jeg, en varm sommerettermiddag, en sånn dag som jager ensomme og forrykte kropper ut på veiene, ut av hete, støvete og innestengte rom der trykket bare øker, og hvem vet hva som sprenger på.
En annen ting som gjør romanen så god, og også til tider veldig morsom, er Næss’ mangsel på redsel for det billedlige:
Beate trenger ikke Erik. Hun tenker på det mens hun skrår over plassen, at Erik sikkert er det motsatte av den rette, at han vil virke som en gift i kroppen hennes, hun ser for seg hvordan sæden spruter ut av et hull i penisen hans, og det er den mørke porten til helvete, jeg er redd, tenker Beate, jeg skjønner ikke noe av dette.
Og det billedlige og konkrete blandes ofte sammen med det abstrakte, særlig i Bea Britts refleksjoner over hva hennes liv inneholder.
Nei, jeg er for trøtt. Trøtt av å tenke. Trøtt av å mangle. Hva det nå er jeg mangler? Større åndelighet, eller en mann, en kjærlighet som ryster meg i grunnvollene?
Dette med menn tenker hun mye over, hvorfor menn er som de er, fine, fysiske, vist her med et utdrag fra når hun ser Folk og røvere i Kardemomme by med barna når de er små:
Jeg ble øm i magen. Jeg kunne tenkt meg å ligge med hver eneste en av mennene på scenen. De hadde kontroll. De kunne holde tilbake eller dele ut ømhet. Det ville håret på brystkassene. Sånne menn når de har omsorg for barn, jeg ble kåt ved tanken.
Og hvor mye plass en mannehånd trenger på en kvinnekropp:
Magen mellom hoftebeina helt flat, huden stram. Der er det plass til en mannehånd. Den kan ta all plassen.
Igjen, det konkrete, korte, enkle – det later ikke til at Næss trenger så mange ord, hun får sagt det som skal sies med de letteste setninger.
Nå som jeg var kommet så langt, ja, hvem skulle ha forestilt seg det, at jeg en dag skulle stå nederst i Maridalsveien og være vilt forelsket.
En sommerdag til, fra farmorens tid:
Hun åpnet balkongdøren og vinduene, for ute var det nesten full sommer, og kastanjene blomstret. Da de hadde gått, satt hun og sydde for åpne vinduer til langt på kveld. Hun elsket sommertiden, det var så mye hemmelig håp i de varme luktene, de forbipasserendes lave stemmer.
Næss problematiserer livets store spørsmål gjennom Bea Britt (oftest er det hun som er hovedfortelleren) på en måte som gjør dem gjennomtenkbare heller enn enorme, igjen, konkrete heller enn abstrakte:
For er det ikke sånn, at når du kommer tett nok på et menneske, glemmer du at du noensinne ønsket å komme noen så nær, glemmer hvordan du forestilte deg at du elsket en man, at bare synet av hendene hans skulle gjøre deg kåt og lykkelig. At han var som din bror, din beste venn, ja, nesten deg selv. Men hvorfor? Hvor nært er for nært?
Men det beste av alt er de nesten barnlige beskrivelsene av følelser, tiltrekning, kjærlighet, det som kan sies så bombastisk, men også så fjærlett:
Genseren er blå og langermet og myk. Han ser nedover kroppen min idet han rekker meg den, blir rød og sier at han nok ikke har bukser som passer. Jeg ser på munnen hans, og tenker at sånn har den munnen vært siden han ble født, og likevel har vi ikke visst om hverandre før nå.
Disse setningene leses best i den store sammenhengen i romanen, med hele handlingen i mellom, men de står så sterkt alene også. De følelsene Kristine Næss ikke klarer å sette ord på, tror jeg ikke det finnes mange av.
Folk kommenterer