Preacher
Garth Ennis og Steve Dillon
75 nummer, 1995-2000
DC Comics Vertigo

Hva får du om du tar konseptet bak bøker som Hellig Blod, Hellig Gral og DaVinci-koden og gir det i hendene på en kjent tegneserieforfatter med mangel på selvsensur og en nærmest skitten fantasi? Det er uvisst, men det kan være det vil ligne litt på Preacher, både Garth Ennis mest kjente og etter min mening minst interessante verk.

Jesse Custer er en utbrent prest fra Teksas som ved et ”uhell” ender opp i besittelse av kraften til å befale skaperverket. Bakgrunnen og konsekvensene (eller mangelen på sådanne) av denne hendelsen sparker i gang handlingen for Ennis superepos. Vi følger Jesse mens han leter etter Gud i bokstavelig forstand. Jesse liker nemlig ikke å være i besittelse av absolutt kontroll over skaperverket, selv om dette selvsagt er ganske greit til tider, og han har planer om å banke livskiten ut av denne Gude-fyren så snart han finner ham. Med seg på laget har Jesse sin deprimerte eks-kjæreste, skarpskytteren Tulip, samt en alkoholisert irsk vampyr kalt Cassidy.  Sammen greier de å røre opp i en hel suppe av hemmelige brorskap, inngifte familier, fallene engler og selveste mordernes helgen, og av denne beskrivelsen skulle man tro at dette var helt min greie. Men der tar man skammelig feil.

Garth Ennis går inn for å sjokkere i Preacher, og slikt blir jeg sjelden imponert av.  Hvert nummer av Preacher prøver å heve sjokkverdien, og det hele blir etter hvert litt trist og patetisk. Det virker for meg som om Ennis satt seg ned og tenkte at nå skulle han virkelig sprenge grenser, men de eneste grensene han kom på var ”forbudt” sex, blasfemi og toaletthumor. Litt som en liten gutt som roper ut navn på ekskrementer, Preacher er rett og slett umoden.  Dette er omtrent like grensesprengende som å banne i kirka eller tagge kjønnsorganer på nymalte vegger.

Det hjelper heller ikke at Dillons tegninger generelt er lite spennende. Ansikter er platte, og tegningene greier ikke å formidle at det faktisk skjer handlinger i rutene. Alt ser stillestående ut, som om det er et slags dårlig teaterstykke som er illustrert. Det er selvsagt hederlige unntak, og Dillon er god til å tegne blodsprut og eksploderende kroppsdeler. Trolig er det grunnen til at han er tegneren for dette prosjektet, han bruker i hvert fall denne innfallsvinkelen så ofte som overhode mulig.

Nå kan det selvsagt være at det aldri var meningen at Preacher skulle være noe spesielt nytt, revolusjonerende eller gripende, men da fortjener vel heller ikke tegneserien å nevnes i samme åndedrag som Sandman eller The Invisibles? Disse seriene kom ut på samme tid, og de greier faktisk både å sjokkere og å fortelle en god historie, og de flyttet grensene for hva en tegneserie kunne være. Preacher derimot, tvinger mediet tilbake til lektyre for tenåringer som fortsatt synes det er morsomt å lese bøker markert med ”for voksne” og fortsatt fniser av banneord på trykk.

Mens jeg skriver dette blir jeg faktisk litt deprimert, tanken på at serier som utfordrer det bestående, som den mesterlige Transmetropolitan eller den filosofiske The Invisibles, ofte blir oversett til fordel for middelmådigheten Preacher er en tragedie. Enda verre er at man kan skimte kimen til noe stort i boken et sted, men den er alt for tilgriset til at den vokser til noe mer enn en kime. Og det går konkrete rykter om at serien skal filmatiseres også, jeg blir litt dårlig bare ved tanken.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)