Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen, av Torgrim Eggen.

Cappelen Damm

– En lesefest, kalte Cappelen  Damms forlagsredaktør Anders Heger biografien om forfatteren Axel Jensen da den kom 2019. Selvfølgelig er Heger betalt for å skryte av bøkene forlaget hans gir ut, men her har han sine ord i behold: Denne boken er en 575 sider lang eventyrfortelling man liksom bare håper aldri skal ta slutt.

 Kort om Axel Jensen: Han ble født i Trondheim i 1932. Far er arving og blir etterhvert direktør, til en kjøttfabrikk. Mor, med pikenavn Buchardt, har et noe mer kunstnerisk sinn (hun er forøvrig kusine til faren til «Hotellkongen» Arthur Buchardt). I følge Axels bok Junior, som kom i 1978, er hjemmet en krigssone. Han skildrer sin mor som en som lyver, drikker og horer. Mor og far blir skilt, og Axel flytter til Oslo, ser knapt sin far og vokser i hovedsak opp hos en tante. En forfatterdrøm blir tent ett eller annet sted på veien, han gir ut et par bøker, flytter til Hydra i Hellas med sin første kone Marianne Ihlen (som etterhvert blir sammen med Leonard Cohen), han får sitt gjennombrudd med romanen Line i 1959, blir skilt, flytter til Fredrikstad med nye kone. Han får flere barn, med flere kvinner (det er vrient å holde tellingen), og det er all grunn til å frykte at ingen av barna hans har mye pent å si om sin far i den grad de møtte ham. Axel Jensen engasjerer seg i Rushdie-saken, jobber med Pushwagner og dør til slutt av den forferdelige sykdommen ALS i 2003. Han gir ut 12 romaner, skriver et hav av artikler og noveller, mange aldri publisert. Axel Jensen blir av mange sett på som en av etterkrigstidens mest nyskapende og sentrale forfattere i Norge.

 Det er to grunner til at man bør unne seg denne lesefesten:

 Grunn nummer 1: Axel Jensens liv er så utrolig og så eventyrfylt at når man leser så tenker man ofte: – Nå er det vel slutt på elleville historier. Men det tar aldri slutt. Man blar om til neste side og festen varer og varer. Som det står bak på boken: «Jensens liv ble et fantastisk, kaotisk og myteomspunnet eventyr som ofte gikk i ett med hans egne bøker. I livet og som forfatter var han en nomade og kosmopolitt. «Hjem» var et fremmedord for Axel. Han var rusmisbruker, voldelig, en lystløgner, kronisk upålitelig i pengesaker og fullstendig uegnet som ektemann og far». Det er vanskelig å vite hva som er fakta og fiksjon når det gjelder Axel, skriver Torgrim Eggen (selv om ryktet som sirkulerte rundt i Oslo en periode, at han hadde ligget med halvparten av Oslos kvinner, neppe var sann). Vi møter på mange måter prototypen på en stereotypi og klisjé av en mannlig forfatter altså, selv om virkeligheten ser ut til å overgå fantasien gang på gang.

Grunn nummer 2: Torgrim Eggen skriver så utrolig bra. Han har en slags ironisk distanse til de tidvis vanvittige historiene han forteller og det kler både Axel Jensen og historien utmerket. Boken er full av finurlige setninger og vendinger som faktisk fikk meg til å le høyt . Som da Axel gifter seg med det som antakelig må karakteriseres som hans store kjærlighet, indiske Prathiba Rampal: «Nå kan vi ha felles bankkonto, foreslår Axel da de vender tilbake til Sverige og Vaxholm som nygifte. Aldri i livet, svarer Prathiba. Vel er Axel hennes store kjærlighet men hun har ikke helt gått fra forstanden. Hun har sett hva denne fyren kan utrette med penger, både egne og andres.»

 Torgrim Eggen har brukt over 10 år på denne boken, og det merkes.  Han går grundig inn i den samtiden og de strømninger og personer som påvirket Axel Jensen. Og alt er fortalt på en gnistrende god måte. Om dette er den beste biografien jeg har lest, vet jeg ikke, men den er ihvertfall en av de mest underholdende. Som det står: «Axel var den siste av sitt slag. Nei, den eneste.» La festen begynne.

Henrik Seglem Grydeland
Latest posts by Henrik Seglem Grydeland (see all)