Åtte steg til dannelse

 

Bokmerker-redaksjonen er ikke vanskelig å be: tung litteratur skal bli. Men dette Bokmerket vil heller snakke om tung, russisk litteratur.

En av de mange fordelene med å studere sammenliknende politikk i Bergen, var at de sendte meg til Montreal med  60 frie studiepoeng i bagasjen. Jeg kunne studere nesten hva jeg ville, og endte opp med å studere blant annet russiske litteratur fra 1792 til ca 1940*. Etter det året er jeg overbevist om at man blir et litt bedre menneske etter å lest Karamzin, Gogol, Pushkin, Tolstoy, Dostoyevsky og Bulgakov. Men  de russiske mesterne er ikke alltid så lett å forstå seg på, så her følger en guide slik at du også kan sitere Pushkin på fest eller forklare andre at Anna Karenina ikke bare var ment som en kjærlighetshistorie mellom Anna og Vronsky. Guiden er bygd opp slik at den gir et lynkurs i russisk litteratur fra 1790-1940, som du kan bruke som et utgangspunkt til videre fordypning i emnet.

1) Les novellen «Poor Liza» av Karamzin. Det har de store forfatterne også gjort, og deres kvinner er ofte ment som en kontrast eller sammenligning til stakkars Liza.

2) By og land, by mot by. Russland er svært land, noe som også reflekteres i litteraturen. Russland i denne perioden er blanding mellom sakte modernisering og romantisering av alt gammeldags, og å ville være en del av Europa samtidig som man ikke ville være det. Det er også en voksende kontrast mellom de  moderne byene og landsbygda, og mellom gamle Moskva og nye St. Petersburg. Disse spenninger ble det stor litteratur av.

3) Kjenn din Pushkin. Alle barn i Russland lærer seg eposet Eugene Onegin utenat, som min russiske professor skrek til oss da ingen i klassen hadde lest det vi skulle. Det er deres Terje Vigen, og historien overfladiske Eugene er en av de viktigste i russisk litteratur. Den inneholder også et av mine yndlingssitat:

So meanwhile, friends, enjoy your blessing

This fragile life that hurries so

4) Les noveller. Romanene fra denne tiden kan bli litt for mye hvis du ikke er vant de store og overveldende  fortellingene. Les Gogol om du trenger en pause fra Tolstoy. Les A Hero for Our Time  av Lermontov hvis du vil ha en mellomting. I Lermontovs bok finner du et sitat jeg bruker som leveregel (innen rimelighetens grenser):

We almost always forgive those we understand.

5) La deg manipulere av Dostoyevsky. Noe av poenget med å lese Crime and Punishment er at du skal gå i fotsporene til Raskolnikov, og i noen sekunder bli overbevist om at det er rett å ta livet av noen. Du kan være et godt menneske og samtidig falle for Dostoyevskys triks.

6) Pust med magen og begynn på AnnaKarenina. Har du fulgt guiden så langt, er du nå klar for Tolstoys mesterverk. Den begynner så kjekt med: “All happy families are alike; each unhappy family is unhappy in its own way.” Det er altså ikke bare en tragisk historie om Anna og Vronsky, men flere historier om ulike familier og hva de strever, og lykkes, med. Hver gang Hollywood lover en episk kjærlighetshistorie, tenker jeg på åpningen av (500) Days of Summer der fortelleren sier: «This is a story of boy meets girl, but you should know upfront, this is not a love story». Husk også at Tolstoy ikke er spesielt subtil, og bær over med ham når han bruker fem sider på samme metafor.

7) Hopp over diktene som er skrevet etter revolusjonen. Her blir det litt forvirrende en stund for oss som ikke har inngående kunnskap om alle nyansene i Sovjetunionen etter 1917. Trikset var nemlig å skrive slik at man som poet ikke ble utvist til Sibir, samtidig som man kritiserte regimet. Jeg hang ikke helt med i svingene da de skrev om ting som faller fra bord, men mente Stalin, så det er greit hvis du også stille hopper over denne perioden.

8) Rund av med en tragisk  historie om djevelen, Mesteren og Margarita. Mesteren og MargaritaavBulgakov er både en satire over Sovjetunionen og en komplisert kjærlighetshistorie mellom hovedpersonene. I en verden der avisene flommer av tips om hvordan du blir den perfekte kjæresten, er det forfriskende å lese om to mennesker som ikke er det.

Viktigst av alt er romanen en satire over hva Sovjetunionen har blitt under Stalin, og hvordan forfatteres (og alle andres) levevilkår har blir forverret. Kan kunst og sensur leve sammen? Hvorfor ble samfunnet som skulle fri menneskene fra kapitalismen aldri kvitt den? Det er en sterk og trist bok, men heldigvis er det også en bok om håp. Og det er fin måte å avslutte en dannelsesreise med.

 

 

*Jeg har derfor valgt å bruke den engelske stavemåten for russiske navn, og sitere på engelsk.