De afrikanske dagene tidligere i vår vekket leselysten hos mange av oss. Vi følger derfor opp med et nytt kontinent. Følg med fremover for å lære mer om litteratur fra Asia!

Hvordan er ditt forhold til asiatisk litteratur?

Mari

Når jeg hører «asiatisk litteratur» tenker jeg først og fremst på store, tunge russere. Jeg har faktisk ikke lest noen av de, men de står i hylla. Deretter blir jeg litt usikker på om de skal regnes som asiatiske, for jeg føler kanskje de er likere europeisk tradisjon, og Russland ligger jo på begge kontinenter. Neste som dukker opp er Murakami, som også har fått stå ulest i mine hyller. Så har du Midt-Østen, som jeg føler nesten burde regnes som et eget kontinent i litteratursammenheng, bare for å få sjans til å faktisk favne om det asiatiske markedet. Asiatiske dager vil nok bli opplysende for meg, for utover de nevnte har jeg stort sett bare sakprosa i mine hyller fra andre asiatiske land.

Geir

Fins det et kontinent med større kulturell bredde enn det asiatiske? Denne bredden må jo nødvendigvis gjenspeile seg i litteraturen også. Det å snakke om asiatisk litteratur som én størrelse blir litt vrient. Israelske Amos Oz har gitt meg mye, det samme har Michael Ondatjee fra Sri Lanka, mens Haruki Murakami mest har forblitt en parantes i min lesehistorie. Den boken som står fram som den mest givende leseopplevelsen var libanesiske Amin Maloufs *Samarkand*, fordi jeg ble forgapt i hans univers og oppslukt av den noen dager for en del år siden. Siden jeg leste den har jeg gått og spart resten av hans bøker til en gang jeg har god tid – og verden er slått av.

Disse forfatterne har noen fellesnevnere. De er menn, og de har en vesttlig orientering. De har alle en stor vestlig lesekrets, de er populære i litterære miljøer på hele den vestlige halvkule. Jeg har ikke nevnt indiske forfattere her, men den som har vist meg India best er V. S. Naipaul fra Trinidad og Tobago, noe som minner meg på at jeg vel så ofte leser bøker *om* Asia skrevet av forfattere som ser med vestlige øyne på den asiatiske virkeligheten.

Det er vel det som er typisk for mesteparten av min lesing: Jeg velger det eksotiske, men det er de som har en stemme fra min egen bakgrunn jeg velger å lese. Typisk for det er afghanske Khaled Hosseinis Drageløperen eller Vaddey Rathers I skyggen av Banyantreet. Vi ser på de som asiatiske forfattere, men de har begge sin utdannelse og skolering som forfattere fra forfatterstudier på amerikanske universiteter. Spørsmålet er om vi klarer å finne fram til og tørr å oppsøke og lese forfattere som ikke har tatt på seg våre vestlige briller.

Silje

Jeg har svært lite forhold til litteratur av asiatiske forfattere. Hvis vi ser bort fra Haruki Murakami, som selvfølgelig teller men som så mange har lest, kommer jeg bare på to bøker. Den ene er En hinsides mann av Tetsushi Suwa, en original og hinsides mannmorsom bok jeg ble veldig begeistret for. I tilfelle jeg ikke rekker et innlegg om den må jeg bare si: Den må dere lese! Den andre asiatiske boken er Livet og døden tar rotta på meg av Mo Yan, som jeg har lest i forbindelse med asiatiske dager. Den kommer det et innlegg om i løpet av uka.

Jeg har lyst til å lese flere asiatiske forfattere. En bok som har ventet lenge er The God of Small Things av Arundhati Roy, som jeg hadde på pensum en gang men ikke rakk å lese. En annen forfatter jeg har lyst til å lese er den andre Murakami, Ryu Murakami. In the Miso Soup står i bokhylla, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tar tatt den frem og vurdert den. Det er på tide å lese den snart.

Linda 

Jeg har lest flaut lite asiatisk litteratur. I fjor prøvde jeg meg på Haruki Murakami, men var ikke spesielt fan. Jeg leste Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår. Murakami skildret det å være ensom i en stor by veldig bra og jeg likte fokuset på vennskap, men noen av problemstillingene var veldig fremmede og ga meg ikke så mye, som: kan jenter egentlig være venn med gutter?. Det ble bare for dumt. Som om det er umulig å forholde seg til andre mennesker uten å seksualisere dem. Og hovedpersonen var egentlig ganske creepy og hadde et ganske forstyrret forhold til kvinner og seksualitet som ikke ble tatt tak i. Dessuten likte jeg ikke fokuset på drømmer, måten han brukte symbolikk og de overnaturlige elementene… Det var skrevet frem på en måte som var for insisterende og det virket på meg som ganske svada. Jeg tror jeg liker best når ting er litt mer eksplisitt og ikke bare blir hengende i løse lufta så leseren liksom skal få inntrykk av at det er «sykt dypt»… Eller kanskje det bare var kulturkrasj, og at jeg ikke helt skjønte hva han prøvde kommunisere.

Men ja, asiatisk litteratur. For noen uker siden leste jeg Kokoro av Natsume Soseki for å forberede meg til våre asiatiske dager. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg valgte akkurat den boken, men jeg snublet over den da jeg prøvde å google meg frem til asiatiske klassiskere. Det var heldigvis en bedre match. Det kommer et eget innlegg om Kokoro i løpet av nærmeste fremtid.

Jeg gleder meg til å fortsette og oppdage ukjent territorium og til å få masse nye lesetips i løpet av tiden fremover.

Ingvill 

the-diving-pool1Sidan eg bur i Japan og studerer japansk litteratur, håpar eg å sleppe unna med å skrive om mitt forhold til japansk litteratur. Då eg først byrja å lese japansk litteratur på ungdomsskulen, gjekk det mest i Haruki Murakami fordi det var han som var mest tilgjengeleg på den vesle staden eg vaks opp. Deretter oppdaga eg andre store forfattarar som Junichiro Tanizaki, Kobo Abe, Natsume Soseki og Yasunari Kawabata. Seinare kom eg over dei kvinnelege etterkrigsforfattarane Fumiko Enchi (Masks) og Sakae Tsuboi (Twenty-Four Eyes), båe kriminelt vanskelege å finne i Noreg. Av samtidsforfattarar er eg ein stor tilhengjar av Hiromi Kawakami (Merkelig vær i Tokyo), Yoko Ogawa (The Diving Pool, Hotel Iris), Mieko Kawakami (Pupper og egg) og Natsuo Kirino (Ute). Takka vere dedikerte norske omsetjarar som Ika Kaminka og Magne Tørring har japansk litteratur blitt mykje meir tilgjengeleg for norske lesarar dei siste åra.

Silje Iselin

Jeg kan ikke skryte på meg å være spesielt bevandret innenfor asiatisk litteratur. Med unntak av Haruki Murakami og vag kjennskap til Maos Lille Røde, er dette relativt nytt terretorium for meg – og det er nesten litt pinlig. Husker jeg rett, har jeg ved en tidligere anledning gått til innkjøp av Q & A av Vikas Swarup, men ikke lest den. Det skal dog sies at jeg har vært borti litteratur hvor handlingen utspiller seg i Asia. I fjor leste jeg for eksempel People Who Eat Darkness av Richard Lloyd Parry. Denne spennende true crime-romanen tok for seg den sanne historien om Lucie Blackman, en ung britisk kvinne som forsvant mens hun bodde i Tokyo. Jeg er svak for litteratur som tar utgangspunkt i sanne kriminalhistorier, og har samtidig en tendens til å gå tilfeldighetenes vei når jeg skal velge bøker etter tema. Det førte denne gangen til at jeg endte opp med å velge en novellesamling inspirert av asiatiske mordgåter. Tilfeldighetsmetoden kan slå ut begge veier, så jeg var ganske spent da jeg gikk i gang med disse novellene, som er skrevet av flere ulike forfattere, og inneholder historier fra India, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam. Hva jeg syntes om samlingen, kan du snart lese i et eget innlegg her på bloggen.

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)