9788203355066Merethe Lindstrøm

Arkitekt

Aschehoug

Noveller

 

I novellesamlingen «Arkitekt» undersøker Merethe Lindstrøm hvordan vi er mennesker sammen, men samtidig så langt fra hverandre. I hennes første utgivelse etter å ha mottatt Nordisk Råds Littearturpris er Lindstrøm arkitekten som bygger et tomt rom. Vi blir trukket inn i en rekke isolerte scener, som alle har det til felles at de etterlater protagonisten usikker og alene mot den lille omverden hun befinner seg i. Mannen, barna, naboene – de nære blir fjerne idet den kvinnelige hovedpersonen forstår at innerst inne er vi alle alene.

På den måten glir novellene inn i hverandre i tema og innhold. En hytte på landet man egentlig ikke vil bruke tid i. En gård man skal holde, men ikke vet hvordan. En bilmotor som stopper og etterlater familen på en gudsforlatt campingplass. I disse øyeblikkene, når man nesten er helt alene, blir de få andre enda mer fremtredende. Naboenes uforklarlige sønn, et fastlåst utehus og mangelen på mat blir de fysiske rammene som de nervøse og ensomme overveielense spinner rundt. Protagonisten står alene blandt alle de andre. Prøver å kommunisere hvordan hun har det, hva hun synes, hva hun føler – men blir misforstått og overkjørt gang på gang. Hun har en tape over munnen, og alt det hun egentlig tenker er det bare jeg som får vite.

Når man er innestengt i sitt eget hode, blir den virkelige verden en pågående forestilling man ikke kan gripe ut til. Ved siden av en sterk mann blir hennes stemme så alt for tynn i flere av novellene. Kaninungene på låven dør fordi det er for kaldt. Hun overveier å hente dem, men reiser seg aldri opp fra sengen. Naboens sønn blir slått på barnerommet, men hun lar seg leie vekk av sin mann over gresstunet uten å protestere. Det skjer noen små forskyvninger mellom det som blir sagt, og det man som leser tenker burde bli sagt. Et trekk som skaper en nysgjerrighet, og en gjennkjennelig følelse av å være alene blandt de andre. Hun vil la utehuset stå, det trenger ikke å åpnes, kanskje er det ikke så viktig. Etter en ukes hardt arbeid klarer hennes mann å åpne det. Det er tomt.

Med en Helle Hellesk presisjon balanserer Lindstrøm på den smale språklinjen som går mellom å si for mye og for lite. Et minimalistisk og dialogfylt språk driver teksten. Setningene er som skjelletter, og metaforbruk og språklig utpenslinger er nesten døende. Likevel finnes det et lass med mennesklige følelser og meninger mellom linjene.

 

Hun krøp nærmere meg, det er hans skyld, sa hun.

Hun holdt armen min.

Det er ingens skyld, sa jeg. Vinteren er for kald for kaniner.

Man det var han som ville bo her, sa hun, som det bare er kaldt og ikke finnes noen ting.

Det var ikke han, sa jeg.

Men hun svarte ikke, kanskje hun var sovnet. Jeg hvisket.

Det var jeg.

 

Protagonisten blir en arkitekt av sin egen virkelighet. Så mange tegnede linjer og ideer, og like mange misslykkede konstruksjoner og oppførelser. Arkitektur handler om å bygge forutsetningene for å leve. Innrede en hverdag, designe adferdsmønstre, konstruere et liv.

Det var en lek alle pleide å leke før, på ungdomskolen, den var populær en stund. Det hendte du var med. Dere satt i en ring, og den som ble pekt på skulle si noe om en av de andre, om drømmer de hadde, huset de skulle bo i, gjette hvem de ville gifte seg med, en kjæreste, gjerne en av de andre i ringen. De kalte den leken Arkitekt, kanskje den hadde flere navn.

(..) Du ville ingenting. Du kom aldri på noe. en gutt du likte, eller noe du ville ha. Alt var blankt. Du gjettet planene til de andre, lot dem foreslå ting om deg, du liker blått, du vil ha tre barn. Du vil bo i det huset ved banken, rett ved krysset der.

Du var alltid enig.

 

Merethe Lindstrøm har skapt et gjennkjennelig univers av apati og følelser som ligger mellom linjene. Hun er arkitekt i sitt eget hode, og det hele kommer ut som et minimalistisk hjem. Et hjem der menneskene sitter i hver sin sofa, i hvert sitt rom, mens de forgjeves prøver å snakke med hverandre.

Latest posts by Tora Døskeland (see all)