Du kan sove her

Heidi Marie Kriznik

Forlaget Oktober, 2012

Hva hvis du forelsker deg i en som venter på svar på søknaden om oppholdstillatelse? Hva hvis du elsker noen som ikke får lov til å bo i Norge? Hva svarer du når han du elsker spør om dere skal gifte dere, før du har bestemt deg for at det er dere for alltid, fordi han da kan bli? Er du villig til å lyve for staten hvis forholdet tar slutt? Det er disse spørsmålene Anja i Du kan sove her må svare på.

Anja blir kjæreste og samboer med Said, som er en økonomisk flyktning fra Marokko. De gifter seg i Marokko slik at han kan bo lovlig sammen Anja. Hun vil ha ham, men vet ikke helt om han virkelig er mannen i livet hennes. Likevel bestemmer hun seg for at hun vil gifte seg, for hans skyld.

Boka begynner etter at forholdet tok slutt, tre måneder før de har vært gift lenge nok til at Said kan få permanent oppholdstillatelse. Faren til Anja har dødd, og hun kastes ut i et følelsesmessig kaos. Hun må bestemme seg for hvilke av farens møbler hun skal selge samtidig som hun må forholde seg til UDI. Så banker politiet på døren, og hun forteller dem alt samtidig som hun holder en lapp fra legen der det står at hun vil ta livet sitt. Hun må bære hele ansvaret for Saids skjebne når hun knapt nok greier å stå oppreist selv.

Problematikken er kjent. Norge prøver å gi beskyttelse til de som trenger det, luke ut de som ikke trenger det. For som det stadig påpekes er ikke Said i fare i Marokko, han flytter fordi han vil ha et bedre liv. Papirene han får fra UDI mens han venter på en avgjørelse gir ham bare opphold noen måneder frem i tid, noe som gjør det vanskelig å jobbe lovlig eller å ta en utdannelse. Det gjør det vanskelig å planlegge frem i tid. Ironisk nok har han lite beskyttelse mens han venter på at UDI skal avgjøre om han trenger det. Alt er formidlet gjennom et økonomisk språk, som tvinger leseren til å ta stilling til hva man selv føler og tenker om temaene i romanen.

Krizniks språk er romanens styrke, men noen ganger skader den troverdigheten til historien hun forteller. På et tidspunkt får Anja en legeerklæring der det står at hun vil ta livet sitt, men da legetimen ble beskrevet virket det bare som hun var litt svimmel. Eller når hun snakker om kjærligheten med like stor entusiasme som om hun skulle ha beskrevet en helt grei dag på jobben. Da slutter grepet å fungere for meg, og jeg tror ikke helt på Anja. Romanen glitrer ikke når de store følelsene skal formidles, men beskrivelsene av hverdagene greier å fange hvordan det er å være utlending. Og hvor vanskelig det kan være å bygge broer mellom to forskjellige kulturer. Da kjente jeg meg igjen, og greide ikke å legge fra meg boka. Det er da romanen engasjerer og viser hvor komplisert spørsmålet om hvem som skal få lov til å begynne resten av sitt liv i Norge er. Mer av det, og mindre av de tomme beskrivelsene av kjærligheten, så hadde romanen fått det løftet den trenger.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)