Angst

Du dør ikke
Linn Strømsborg
Flamme Forlag 2016

Jeg vil begynne med å si at dette er en av de beste skjønnlitterære beskrivelsene av angst jeg har lest noensinne. Her syns jeg virkelig forfatteren treffer godt. I denne boka møter vi igjen Eva fra Furuset, som jeg tidligere har omtalt her på bloggen. Hun er nå i jobb og mer isolert fra gjengen. Selv om det er en oppfølger, kan du fint lese den uten å ha lest foregående bok.

Strømsborg har beholdt fortellerstilen der hun bytter mellom en allvitende forteller og jeg-form. I denne boka er det nok litt lenger mellom de allvitende delene enn i Furuset, for jeg tok meg i å glemme, og tidvis savne, den allvitende fortellerstemmen. At skiftene mellom fortellestemmene er mindre hyppige henger nok sammen med at boka er delt opp. Den første delen er kalt 6 måneder, som følges av 5 sekunder, 4 dager og til slutt 3 timer. Seks måneder beskriver svært godt hvordan angsten sniker seg inn og tar over kontrollen over livet til Eva. Her skildrer forfatteren hvordan den fører til økende isolasjon, nedstemthet og hvordan den preger hverdagen til Eva, uten at det på noe tidspunkt er overdrevent eller bryter med stilen fra tidligere. Jeg mener at du kan ta opp boka, lese side 11 og basert på den finne ut om dette er en bok du vil ta med deg hjem. Sitatet nedenfor er kun et lite utdrag.

Det jeg er redd for kommer ingenstedsfra. Det kan ikke løpes fra. Og allikevel løper jeg. Sakte og tungt, raskt og lett. Rak i ryggen, andpusten og livredd. Jeg løper for å holde meg i live, for å kjenne at jeg fortsatt puster, at jeg ikke dør ved neste skritt, heller ikke det etter det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det.

Videre skildrer Strømsborg hvordan vennegjengen prøver å nå inn og få kontakt igjen med Eva. Noe som ikke er enkelt. Her syns jeg igjen forfatteren treffer nært på følelsene uten å bruke oppbrukte klisjeer. For det er blitt slik i dagens samfunn at dersom du er avvisende nok på telefonen, vil folk slutte å tekste og sende meldinger. Får du aldri svar, skal det mye til å fortsette å prøve. Måten Miriam reagerer på da hun kommer inn til Eva, som nå er tydelig påvirket av sykdommen, er en lettelse for leseren. Jeg tar meg i å tenke «Endelig!».

Som i Furuset er bandet Kent også med her, og jeg blir minnet på at jeg kanskje skulle hørt mer på de. Egentlig vil det passe å sette de på i bakgrunnen mens man leser. For meg har Eva og Kent blitt knyttet sammen, og likeså Linn Strømsborgs forfatterskap og bandet. Jeg håper bare ikke Strømsborg gjør som Kent, og dermed legger pennen på hylla, for jeg sitter fortsatt igjen i sofaen min og vil ha mer.