Debututgivelsen er sjelden det som blir stående sterkest når man oppsummerer et forfatterskap, men nå har det engang seg slik at Buresø-fortællinger er Dy Plambecks første utgivelse. Det er selvfølgelig ikke dermed sagt at det er noe mindre enn en helstøpt leseropplevelse, selv om jeg både opplever forvirring og svimmelhet i leserprosessen.

Buresø-fortællinger (Digte) er 44 narrative dikt eller 44 fortellinger i lyrisk form svimlende mellom komedie og tragedie. Fortellingene kan fint nytes alene, men er likevel knyttet tydelig sammen av gjengangere i tematikk og språkføring, noe som gjør at verket i større grad enn diktsamlinger flest kan leses fra perm til perm i én omgang.

Tidvis er linjebruddene og den venstrejusterte utformingen det eneste som skiller tekstene fra å fremstå som rene narrative tekster, og Buresø-fortællinger omtaler seg selv som både fortellinger og dikt; som om verket i sin helhet lider av samme fortreffelige tvekjønnethet eller identitetskrise som flere av karakterene i tekstene baler med. Det er forfriskende ikke å vite om det du leser er en narrativ tekst eller lyrikk, og det er enda mer forfriskende at det ofte holdes hemmelig hvilket kjønn karakterene i tekstene har.

Kjønnsdiskursene er diktsamlingens sterkeste og mest vellykkede komponent, og gir meg tro på at jeg på ingen måte har hatt min siste runde med Plambeck. Ikke bare fordi det er imponerende håndverk, men fordi underholdningsverdien lekent overgår det meste av det moderne nordisk lyrikk kan flagge med.

Du hørte det her først.

Latest posts by Ingri Løkholm Ramberg (see all)