Amerikanske kjærlighetssanger

Shotgun Lovesongs
Picador 2015/Pax forlag 2015
320 sider

Kjøpt for egne penger og utgitt på et britisk forlag. Fins i norsk utgave på Pax.

Mens jeg leste Shotgun Lovesongs hadde jeg stemmen til Alan Jackson gående i en sløyfe i hodet gjennom de 320 sidene; Alan Jackson med et utseende som unge Clint Eastwood, høy, tynn og senete, med boots og tynn i håret. Og teksten som gikk på repeat var denne:

Gone Crazy

Going out of my mind

I ask myself the reasons at least a thousand times

Ever since you left, I’ve been gone.

Verken teksten, Alan Jackson eller Clint Eastwood har noe som helst med Shotgun Lovesongs (2014) av Nicholas Butler å gjøre, men likevel ble det lydsporet som fulgte meg gjennom en bok som hadde den forunderlige evnen at den fikk meg til å legge vekk mobiltelefonen i timer av gangen, side på side uten å la meg distrahere. Musikken og de første hundre sidene av «Lovesongs» hadde det til felles at de dysset meg inn i en motstandsløs velvære som jeg ikke ønsket meg ut av fordi det var så behagelig og på grensen til tårevått sviskete og vakkert.

Shotgun Lovesongs både på norsk og på engelsk.

Da Shotgun Lovesongs i 2014 ble gitt ut i norsk språkdrakt på Pax forlag, ble boken bejublet av alle som skrev om den. Listen over begeistrede anmeldelser er lang og tung, om det er Berit Kobro i VG til eller The New York Times – skal man tro på blurbet på innsiden av omslaget. (Visste du forresten av «blurb» nå er å regne som et norsk ord i mangel av noe bedre, forslag mottas med takk, selv syns jeg «blabla» hadde passet perfekt)

Og jeg forstår det. Ja jeg forstår det så til de grader – eller; jeg forstår det lenge, helt til jeg ikke lenger forstår det så godt. La meg forklare hvorfor: Etter å ha lest de første 64 sidene hadde den enkle og likestille teksten dratt meg inn i et persongalleri som fikk varmen til å spre seg. Gode gutter som vokser opp i en liten småby i Midtvesten, Little Wing, og hvor av hovedpersonene fremstår som personer i en sval roots-sang fra prærien. Jeg sendte en melding til min bror om at det bare var å skaffe seg boken. Hundre sider senere fikk min bror en ny SMS: Jeg er ikke så sikker likevel, skrev jeg. Jeg kan ikke garantere for at du liker boken så godt som jeg først trodde du ville. Jeg følte meg litt dum over min impulsive og raske blurb av en tidligere SMS:

Lee – eller Leland – er en slags Indie Roots-artist. Nå er han tilbake i hjembyen Little Wings sammen med sin forlovede, Hollywood-divaen Chloe etter ti år på veien som en av tidens store Indieartister. Gjennombruddsalbumet med tittelen … «Shotgun lovesongs» – ja, der har du det – ble spilt inn i et hjemmestudio i ei snekkerbu, og hver sang handlet om livet i Little Wing, om vennene, kvinnene, alkoholen og sprellene som skal dekke over en gnagende ensomhet som oppstår med en gang du begir deg ut på veien for å jage ungdomsdrømmer. Bestekompisen Henry, eller Hank om du vil, er bonde og gift med gode, kjærlige og etter Little Wing-standard smellvakre Beth, byens beste mor, trofasteste kone, kvinnen som alle kunne fått og levd lykkelig med, men som det var Henry som hadde vettet til å kapre seg. Kip dro til Chicago, ble finansfyrste med stort hjerte for seg selv og skinnende biler, mindre for de kvinnene han aldri klarer å etablere noe forhold til før han treffer Felicia som over alt ønsker seg barn, og er villig til å flytte tilbake til Little Wing når Kip endelig innser at han trenger vennene i Little Wing og båndene som ble brutt da han ofret hjembyen for karrieren i vindbyen. Ronny, stakkar, levde ut drømmen som en rodeolivets B-kjendis før en villstyring av en okse ødela korttidsminnet hans så kraftig at han ikke lenger er i stand til å klare seg selv, men må bli passet på av de andre, beskyttet mot seg selv og mot flaska, helt til stripperen Lucy påtar seg den jobben, og de to snart blir kanskje det lykkeligste paret av de alle.

Men når gutta trekker hjemover trekkes gamle episoder også opp av hatten. Lee og Chloe er likevel ikke en match made in Heaven. Beth er ikke bare den perfekte mor, hun er også de gamle våte minnene til Lee, og Henry er ikke skapt for å forholde seg til episoder fra den tiden han og Beth ikke var par, men begge var frie fugler på livets prærie med de friheter det innebar. Det skjedde mye i løpet av de månedene «Shotgun Lovesongs» ble spilt inn, og der har vi bokens kjerne. Men å si mer vil medføre å spoile en god historie. For en god historie er det.

Mange har påpekt at Shotgun Lovesongs egentlig er historien til Justin Vernon, mannen bak Bon Iver. Nicholas Butler gikk i samme klasse som Vernon på skolen, og det er visstnok mange fellestrekk i historien til Lee og Justin. Lee som er hovedpersonen i boken, i følge disse mange. Men jeg er ikke så sikker. F0r meg er det Beth – gode Beth, snille Beth, vakre Beth som er stjerna i showet. Hun lever sitt lille liv, er god mot de rundt seg, prøver å leve livet i storbyen St. Paul et par år, men lykkes ikke og trekker tilbake til Little Wing, der Henry skjer. Og Lee. Og uten å gjøre noe feil, skaper hun det som er av drama i historien.

Dette er boken som kunne vært. Det er eim av Annie Roux i den skriver anmelderne, det smaker litt «Broene i Madison County», det må være der jeg har bildet av Clintern som Lee fra, en liten dose «Making a Murderer», jeg hører stemmene i hodet når de snakker, de heier på Green Bay Packers, og er skikkelige Americans. Men dessverre renner det ut i sanden etterhvert. Hovedhistorien holder ikke vann, hvertfall ikke etter mine begreper. Sinne og sjalusi kan sette spor, men det som skjer her er ikke så svært at det skaper slike kjedereaksjoner som Butler legger opp til. Han overdriver. Det skal være så troverdig og dypt og ekte at det tipper over, og det som lenge er gode dialoger blir til slutt tullete og flatt fordi de handler om ting som aldri kunne skjedd inne i mitt hode. Og første bud i en topp roman er jo som alle vet at vi skal tro på det som skjer.

Men Beth, når serien kommer til HBO skal jeg se på hvert eneste sekund. Joaquin Phoenix er Henry , en ung Clint Eastwood er Lee, Amy Adams er Beth og Kip er Jake Gyllenhaal, mens Ronny må være Bradley Cooper. Dette er litteratur skrevet for film eller serie, og jeg tror det kommer til å passe perfekt, når den snart kommer på skjerm, i følge www.imdb.com. Jeg har også skjønt at den stemmen jeg skulle hatt i hodet mens jeg leste boka, ikke var Alan Jackson sin, men den til Justin Vernon, mannen bak prosjektet Bon Iver, og lydsporet fra «For Emma, Forever ago», Emma er Beth, og lydsporet er like neddempet og nakent som intensjonene Nicholas Butler legger inn i Lelands ensomhet og lengsel tilbake til det som Henry av og til drømmer seg vekk fra: Beth.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg

Latest posts by Geir Ertzgaard (see all)