Lauren Wilkinson
Dialogue books, 2019
289 sider

Er en bok god fordi Oprah Winfrey har inkludert den i bokklubben sin – eller fordi Barack Obama hevder at den er en av årets beste bøker? La oss se!

Det er 1992, vi befinner oss et sted i Connecticut, den kalde krigen er over, men den tidligere FBI-agenten Marie Mitchell er hjemme i huset sitt da hun får ubudne gjester. Vi får ikke vite hvem det er , eller hva de vil. Vi vet bare at hun må ta med seg de to barna sine og flykte så raskt som mulig til Martinique, hvor moren hennes bor og hvor hun kan oppholde seg trygt mens hun planlegger neste steg i sitt eget liv. Hun drives av frykt etter ting som har skjedd i relativt kort fortid.

Det vi vet, er at Maries søster, Helene, har latt seg verve som CIA-agent. Det går ikke så bra, kort tid etter at Helene avslutter sin tjeneste i Vest-Afrika, dør hun i en bilulykke vel hjemme i USA. Marie ønsker å gå i Helenes fotspor, verver seg i FBI, og blir ganske raskt rekruttert til tjeneste for å komme så tett innpå Burkina Fasos radikale Che Gueavara-klone av en president, Thomas Sankara som mulig. Først møtes de i FN-bygget der Marie der hun har fått i oppgave å vise Sankara New York, senere blir Marie sendt til Ouagadougou for å følge opp kontakten med Sankara. Alt dette skjer i 1986, det året Thomas Sankara blir drept i et attentat. I New York og i Ouagadougou spinner historien rundt forholdet mellom Sankara og Marie, og rundt det vi vet kommer t: attentatet på Sankara – Sankara som etter sin død i har fått ikonstatus blant frihetssøkende radikale afrikanere.

Det som skjer i Ouagadougou i 1986 er fortellingens nøkkelhendelser, men Marie tar oss med fram og tilbake i tid: Fra foranledningene til alt som skjer en gang på 1960-tallet, til fortellingens «nåtid», der Marie sitter i mors hus på Martinique og skriver ned historien til sine 5 år gamle tvillingsønner slik at de skal vite hvorfor mor gjør som mor gjør i tilfelle det som skal komme til å skje ikke går slik mor håper på. Det vi vet er at Marie gjør det hun nå skal gjøre for å vinne tilbake en trygghet i livet som hun ikke har i skrivende stund i 1992 og som hun ikke har hatt etter Ouagadougou. Dette er spionmat, med andre ord.

Ganske forvirrende? Ja, det er mange tidssprang i denne historien, og det gjelder å holde tunga rett i munnen. Det samme gjelder alle personene som dukker opp med ujevne mellomrom og som i store deler av boken spiller en utydelig rolle. Først mot slutten får vi en oversikt over hvorfor de er med. Forvirrende er også fortellerstemmen: Mor skriver til sine fem år gamle tvillingsønner om hva som har skjedd fordi noe skal skje, og rent stilistisk oppleves dette som en konstruert tekst og som enda en bok med arnen i et eller annet skrivekurs på et mer eller mindre kjent amerikansk universitet.

Det tar halve boken å presentere føringene for det som skjer i Ouagadougou, og når Ouagadougou først inntreffer, går det veldig fort, før boken er ferdig. Dialogene er stiliserte og middelmådige, men samtidig såpass greie at det ikke ødelegger leseopplevelsen, som den siste samtalen mellom Marie og søsteren Helene:

–  «I can’t wait!»

–  «See you soon», she said

–  «Love you» I said , but I think it was to an empty line.

Er dette en helt ordinær 12 av på dusinet flyplass-thriller? Det kan se slik ut, likevel går Oprah og Barack god for den. Det er flere grunner til det. Oprah og Barack er afroamerikanere, Marie Wilkinson er selv afroamerikansk, og Marie Mitchell, hovedpersonen, er kariboamerikaner. Perspektivet er altså annerledes og tidsriktig, spesielt med tanke på #BLM-fokuset som vel fortjent og som på høy tid har blitt en dominerende kraft i vår tid. Afrika og Karibien spiller en geografisk hovedrolle, og Thomas Sankara er en for de fleste ukjent størrelse i vår del av verden, men viktig for afrikansk og afroamerikansk selvforståelse.

Går jeg så god for den? Er det en god bok? Jeg er fremdeles usikker. Hva ér en god bok? Selv er jeg blant de som hevder at det er det opp til den enkelte leser å avgjøre. Vel finnes det noen formale kriterier: Grammatikalsk godt håndtert, og hvis den ikke ser ut til å være det (James Joyce eller Anna Burns springer i hu) fordi den bryter med språkets byggesteiner på en troverdig og bevisst måte. Troverdighet i fortellingen. Uansett hvor sært det høres ut, tror jeg fremdeles på hobbittene i Ringenes herre. En god flyt som driver meg framover. Om det er thrillerens «overlever helten denne utfordringen» eller det psykologiske dramaets indre konflikter. Likevel tror jeg det er leserens dagsform og i hvilken grad leseren forsvinner inn i bokens univers som avgjør. Hvis det er dette som gjør boken god, så blir svaret mitt et høyt og rungende «muligens».

Er American spy morsom å lese da? Ja, definitivt. En av de morsomste thrillerne jeg har lest på lenge. Det skyldes ikke språket, som er like flatt og forutsigbart som de aller fleste bøkene som kjøres gjennom den amerikanske forlagsbransjens bestselgermaskin. (Jeg ser det for meg: Alle skrivekursene, hvordan potensielle forfattere kjøres gjennom en kvern der de fleste ender opp som dårlige cheeseburgere. Noen slår igjennom, men ingen av de har sin egen stemme. De er John Grishams litterære avkom, slik det er når de har gått på kurs for å lære seg skriveteknikker. Jeg leter etter sjelen, og svømmer gjennom en gjørme av klisjeer.) Men American Spy er morsom å lese – fordi jeg blir ført inn i en for meg ukjent verden, et Vest-Afrika som jeg har lyst til å bli kjent med, til hovedpersoner som jeg vet har ikonstatus i en verden jeg har et afrofilt forhold til. Til innlagte spenninger: Hvem er disse kidza uten en far, hvordan går det med Marie og Thomas, hvem er egentlig skurkene her, hvorfor døde Maries søster. Blir noen drept i det lille huset på Martinique? Er vi (ja, vi blir et vi, fortelleren og jeg) trygge. Joda, jeg anbefaler boken fordi den er morsom å lese – men jeg er ikke sikker på at det er en god bok.

Følg meg